admin

Kilde: Dagens medisin, Cato Innerdal
Kronikk: Cato Innerdal, spesialist i samfunnsmedisin og kommuneoverlege i Molde kommune

Ønsker vi at prisen for nærmest ubetinget selvbestemmelse er at personer som trenger bistand, setter kursen for stupet – uten at noen kan hjelpe dem med å stanse eller styre unna kanten?

I KJØLVANNET AV «Tolga-saken» har det vært mye medieomtale av vergemålsordningen. Det er bra. For om vergemål for personer som selv ønsker det, er uproblematisk, er det mange andre utfordringer i vergemålsordningen. Noen av dem er det i mindre grad fokusert på.

Våren 2018 sendte Justis- og beredskapsdepartementet et brev til flere fylkesmenn. Brevet handler om en lovfortolkning departementet har gjort om opprettelse av vergemål.

BRÅSTOPP. Resultatet var en brå sving i, og delvis bråstopp av, gjeldende praksis hos fylkesmennene på saksfeltet. Nå opprettes ikke lenger vergemål når personen selv motsetter seg vergemålet, der personen ikke forstår hva et samtykke til opprettelse av vergemål innebærer – og der vergemål «antas» å være i strid med personens vilje.

Departementets forslag til endringer i vergemålsloven har nå vært på høring. Disse endringene gjelder blant annet vergemål for personer uten «samtykkekompetanse». Der foreslår departementet lovbestemmelser som underbygger den praksisen man nå har, med grunnlag i lovfortolkningen fra våren 2018. En lovfortolkning som Sivilombudsmannen er uenig i.

VILJE OG FORSTÅELSE. Endringene tydeliggjør at det ikke skal være adgang til å opprette vergemål for personer hvor vergemålet er «i strid med vedkommendes vilje». Dette gjelder også om personen er ute av stand til å samtykke til vergemål.

En sentral del av vergemålssaker er uttalelse fra personens (fast)lege. I et tre siders legeerklæringsskjema skal legen gi en «utfyllende beskrivelse» av personens helsetilstand. Legen skal også bekrefte at det foreligger en årsakssammenheng mellom pasientens helsetilstand og hjelpebehovet (les: vergebehovet) samt gi en beskrivelse av «antatt hjelpebehov». Alt dette gjøres for å sikre at personen forstår hva som ligger i et «ja» til vergemål.

PÅ GYNGENDE GRUNN? For å gi en slik uttalelse, må legen ofte innhente opplysninger fra personen selv, personens nærmeste pårørende, kommunal helse- og omsorgstjeneste og eventuelt andre. Noen ganger er det også nødvendig med en legeundersøkelse av personen. For denne jobben får legene det som tilsvarer kompensasjon for omtrent 30 minutter. For meg er det åpenbart at når alt dette skal gjøres på 30 minutter, blir resultatet deretter. Og at vergemålsmyndigheten er fornøyd med dette som grunnlag for sine viktige avgjørelser, er for meg ubegripelig.

For hva kan være konsekvensen av dagens regelverk og praksis? Kan det være at fylkesmannens beslutninger om å opprette eller ikke å opprette vergemål, blir tatt på gyngende grunn? Kan det være at legeuttalelsen ikke alltid er tilstrekkelig dyptpløyende og at fylkesmannens avgjørelser i vergemålssaker kan bli feil?

HØY TERSKEL. Som kommuneoverlege har jeg sett (for) mange eksempler på uheldige resultater av enkeltpersoners selvbestemmelse. Personer som åpenbart ikke er i stand til å se eget behov for hjelp, men som samtidig evner å gi uttrykk for at de ikke ønsker hjelp fra noen. Eller hvor fylkesmannen lar «tvilen» komme personen «til gode».

Fylkesmannen har lite handlingsrom i saker hvor personen motsetter seg vergemål. Dette med mindre det er aktuelt å frata personen den «rettslige handleevnen». Terskelen for dette er høy. Kanskje for høy. At fylkesmennene har en enorm saksmengde på dette feltet, taler kanskje også for at det sitter ekstra langt inne å starte en slik ressurskrevende prosess.

Dårlig beslutningsgrunnlag kan også gjøre sitt. Er 30 minutter legetid nok beslutningsgrunnlag i slike saker? Jeg tror ikke det.

I GRØFTA. Jeg har sett eksempler på at enkeltpersoner lever under forhold som Mattilsynet ikke ville ha akseptert for dyr. Personer som har fått gjentatte tilbud om bistand og hjelp fra sine nærmeste, naboer og det offentlige tjenesteapparatet. Men som sier nei.

Ofte har disse personene alvorlige helseproblemer som i realiteten gjør det umulig for dem å ta stilling til hjelpebehovet eller vurdere hva som må til for at deres egne liv skal bli bedre. Demenslidelser, alvorlige psykiske lidelser og rusmisbruk går igjen. Med dagens praksis, og de foreslåtte endringene i vergemålsloven, vil det ikke bli færre slike tilfeller. Alle får selv bestemme om de vil ha vergemål eller ikke. Selv om de ikke evner å skjønne hva det handler om.

Det er trist å se at personer som åpenbart ville ha fått en bedre hverdag med litt bistand og hjelp, skal få lov til å kjøre eget liv så til de grader i grøfta. For noen også utenfor stupet, uten mulighet for retrett. Men kanskje er det dette vi ønsker? At prisen for nærmest ubetinget selvbestemmelse er muligheten til å sette kursen for stupet, uten at noen kan hjelpe personen å stanse eller styre unna kanten?

Ingen oppgitte interessekonflikter

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 08/2019