Ifølge vergemålsloven kreves det domstolsbehandling for å frata den rettslige handleevnen til en voksen person

Ifølge vergemålsloven kreves det domstolsbehandling for å frata den rettslige handleevnen til en voksen person

Kilde: stortinget.no

Dokument nr. 15:241 (2015-2016)
Innlevert: 19.11.2015
Sendt: 20.11.2015
Besvart: 27.11.2015 av justis- og beredskapsminister Anders Anundsen

 

Spørsmål

Kari Henriksen (A): Ifølge vergemålsloven kreves det domstolsbehandling for å frata den rettslige handleevnen til en voksen person. Samtykkekompetanse kan fratas ved en legeattest. Resultatet vil i begge tilfeller kunne medføre en umyndiggjøring.
Hvordan betrakter statsråden forholdene mellom rettslig handleevne og samtykkekompetanse, og vil statsråden ta initiativ til ny vurdering eventuelt gjennomgang av bestemmelsene og/eller praksis?

 

Begrunnelse

I vergemålslovens forarbeider, NOU 2004:16 og Ot.prp. 110 (2008-2009) ble det lagt stor vekt på å unngå "snikumyndiggjøring". Norsk Forbund for Utviklingshemmede (NFU) hevder at bestemmelsene om manglende samtykkekompetanse fungerer som en slik snarvei til umyndiggjøring som en forsøkte å unngå i utarbeidelsen av lovverket.

Fra NOU 2004:16 synes intensjonen i lovverket å være at en ikke skal permanent umyndiggjøres ved en legeattest om manglende samtykkekompetanse. Fra side 196 kan en lese:

"Finner vergen at den som er satt under vergemål ikke forstår sitt eget beste ved de standpunkter som vedkommende tar, er veien å frata vedkommende den rettslige handleevnen."

Videre

"Hjemmel til å innhente legeerklæring omfatter bare de tilfeller hvor den som er under vergemål ikke synes å forstå hva saken gjelder, eller er i tvil om dette. Dersom han eller hun protesterer mot vergens disposisjon, må det vurderes fratakelse av rettslig handleevne."

NFU hevder videre at mennesker med full rettslig handleevne blir fratatt sin samtykkekompetanse i viktige spørsmål. Personer er nektet sin ytringsfrihet til å uttale seg til media om tjenestetilbudet, det å velge hvor en vil bo og flere andre forhold som vanligvis betraktes som svært viktige for individuell frihet.

Likestillings- og diskrimineringsombudet hevder at vergemålsloven er i strid med FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne og sier om det å frata folks samtykkekompetanse:

"Dette er ikke i overensstemmelse med artikkel 12 (4) som slår fast at tiltak som gjelder utøvelsen av rettslig handleevne, skal respektere vedkommende persons rettigheter, vilje og preferanser."

(Ombudets rapport til FNs komité for rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne - et supplement til Norges første periodiske rapport, s 34).

Svar

Anders Anundsen: Representanten stiller et viktig spørsmål. Det å sørge for selvbestemmelse og rettssikkerhet for personer med nedsatt funksjonsevne – sørge for at personene blir hørt og respektert – er et vesentlig kvalitetstegn ved en rettsstat. Jeg vil forsøke å gi et grundig svar slik at eventuelle misforståelser kan ryddes av veien.

Spørsmålet som reises kan være aktuelt for svært ulike grupper av personer. Dette kan for eksempel dreie seg om personer med en betydelig psykisk utviklingshemming, eldre med langt fremskredet aldersdements, personer i koma, personer sterkt preget av rus, avhengighet av spill eller personer med andre tyngre psykiatriske utfordringer. En del personer kan tilhøre flere grupper på en gang. De enkelte vergetrengende personenes behov vil dermed være svært varierende.

Jeg vil innlede med å si noe om de sentrale prinsippene som ligger til grunn for vergemålsloven. «Det minste middels prinsipp» er en bærebjelke på dette området. I Ot.prp. nr. 110 (2008-2009) side 42 ble det uttalt at:

«Utgangspunktet på dette området bør være at ethvert individ skal ha rett - i tråd med sine egne evner og forutsetninger - til å forme livet sitt etter egne ønsker og ideer. Det at enkelte mennesker har et større hjelpebehov enn andre, bør i utgangspunktet gi grunnlag for støtte og bistand til å forme eget liv, og ikke til fratakelse av handleevnen. Det minste middels prinsipp innebærer at det ikke skal gripes inn i den enkeltes selvbestemmelsesrett i større utstrekning enn det som i det enkelte tilfellet er nødvendig. Prinsippet skal legges til grunn både ved vurderingen av om det skal opprettes vergemål, om vergemålet skal omfatte økonomiske og/eller personlige forhold, og om vergemålet eventuelt skal suppleres med en hel eller delvis fratakelse av handleevnen.»

Dette er viktige prinsipper som ligger til grunn for utformingen av loven, og som legger føringer for praktiseringen av lovens ulike hjelpetiltak.

Ett av hjelpetiltakene i vergemålsloven er det såkalt «individtilpassede» vergemålet. Dette ble innført i norsk rett ved vergemålsloven 2010. Ved innføringen ble det vist til at det var behov for et regelverk som er bedre tilpasset det mangfoldet som gruppen vergetrengende representerer, jf. Ot.prp. nr. 110 (2008-2009) side 41. Det ble fremhevet at en omlegging til individtilpassede vergemål ville gjøre det mulig å skreddersy et vergemål etter den enkeltes behov, og at dette igjen ville skape økt vern for den enkeltes selvbestemmelsesrett, integritet og rettssikkerhet. Et individtilpasset vergemål kan være begrenset slik at vergemålet for eksempel bare omfatter økonomiske forhold, personlige forhold eller spesifikke forhold innenfor det økonomiske eller personlige området. Et slikt vergemål vil i de fleste tilfeller etableres uten at personen med verge fratas den rettslige handleevnen. Da besluttes vergemålet av fylkesmannen i første instans, jf. vergemålsloven § 56. Vergemål med fratakelse av den rettslige handleevnen må besluttes av tingretten, jf. vergemålsloven § 68.

Ved et individtilpasset vergemål uten fratakelse av den rettslige handleevnen har personen med verge sin rettslige handleevne fullt ut i behold. Han eller hun kan selv foreta rettslige handlinger og råde over sine midler. Som hovedregel skal den som får oppnevnt verge, samtykke skriftlig i opprettelsen av vergemålet, vergemålets omfang og hvem som skal være verge, jf. vergemålsloven § 20 annet ledd.

Det er gjort unntak fra kravet om skriftlig samtykke der personen det gjelder ikke er i stand til å forstå hva et samtykke innebærer, jf. § 20 annet ledd. Unntaket er beskrevet slik i forarbeidene til vergemålsloven (Ot.prp. nr. 110 (2008-2009) side 178):

«Det sentrale vurderingstemaet vil være om vedkommende har den nødvendige mentale kapasiteten til å kunne avgi et gyldig samtykke. Kriteriet «forstå» må ikke tolkes strengt i vurderingen av om vedkommende har samtykkekompetanse. Dersom det med bakgrunn i den medisinske tilstanden og omstendighetene for øvrig må antas at vedkommende er i stand til å forstå hva det konkrete samtykket til vergemål innebærer, og vedkommende velger å ikke samtykke, kan ikke fylkesmannen vurdere begjæringen. Alternativet vil da være å begjære fratakelse av den rettslige handleevnen etter § 22.»

Opprettelse av vergemål krever derfor som hovedregel samtykke.

I begrunnelsen for representantens spørsmål er det gitt uttrykk for bekymring for om bestemmelsene om manglende samtykkekompetanse kan åpne for en form for «snikumyndiggjøring». Jeg vil peke på at etter loven vil samtykkekravet lempes i de tilfellene man ved medisinsk vurdering og en nærmere kartlegging kommer til at personen ikke forstår hva opprettelse av vergemål innebærer, jf. vergemålsloven § 59. Graden av forståelse må vurderes konkret. Det er for eksempel tenkelig at en person ikke er i stand til å forstå – og derved ikke blir avkrevd et samtykke til – opprettelse av vergemålet, men kanskje likevel vil forstå at det enten er mor eller søster som skal ha vergefunksjonen – og da er i stand til å velge mellom disse. Det er imidlertid viktig å understreke at samtykkekompetanse ikke ”kan fratas ved en legeattest”, slik det er formulert i spørsmålet. En erklæring fra medisinsk personell kan likevel være et viktig hjelpemiddel for å kartlegge personens kompetanse og hjelpebehov. Fylkesmannen skal for å opplyse saken derfor innhente en erklæring fra for eksempel fastlegen eller en annen sakkyndig (spesialist, psykiatrisk psykepleier som kjenner personen etc.). Det skal også gjennomføres en samtale med personen selv, innhentes opplysninger fra nære pårørende osv. Samlet sett skal dette gi grunnlag for å vurdere om personen det gjelder kan forstå hva samtykket til vergemålet innebærer - og derved om personen rent faktisk har mulighet til å samtykke. Jeg vil derfor understreke at vurderingen av om en person er i stand til å forstå hva et samtykke til vergemål innebærer, er en kartlegging av personens faktiske samtykkekompetanse – og ikke medfører at vedkommende taper den rettslige handleevnen. Fratakelse av rettslig handleevne kan bare besluttes av domstolen etter vergemålsloven § 68, når vilkårene i § 22 er oppfylt.

Bestemmelser om plikt for vergen til å høre og å ta hensyn til ønskene til en person under vergemål som ikke er fratatt den rettslige handleevnen fremgår av vergemålsloven § 33 første og annet ledd. Ved et vergemål har vergen som hovedregel plikt til å høre den som er satt under vergemål, og til å ikke foreta disposisjoner personen med verge motsetter seg. Vergemålsloven § 33 første og annet ledd lyder slik:

«Vergen skal så vidt mulig høre den som er satt under vergemål, før det foretas disposisjoner av større betydning og også når dette ellers fremstår som naturlig.

Er den som er satt under vergemål, ikke fratatt den rettslige handleevnen, kan vergen ikke foreta disposisjonen hvis den som er satt under vergemål, motsetter seg det. Dette gjelder likevel ikke hvis han eller hun ikke er i stand til å forstå hva disposisjonen innebærer. Fylkesmannen, eller vergen med fylkesmannens samtykke, kan innhente legeerklæring for å få klargjort om vedkommende er i stand til å forstå hva disposisjonen innebærer.»

Fra vergens plikt til å høre den som er satt under vergemål, og til å ikke foreta disposisjoner hvis personen med verge motsetter seg det, er det altså gjort unntak for situasjoner der personen med verge ikke er i stand til å forstå hva disposisjonen innebærer (dvs. der den faktiske handleevnen mangler). Jeg vil imidlertid påpeke at selv om en person med verge ikke er i stand til å forstå hva en disposisjon innebærer, står ikke vergen fritt. Vergen må fortsatt forholde seg til de øvrige rammene for utførelsen av vergeoppdraget, jf. særlig vergemålsloven kapittel 6 og de sentrale prinsippene til grunn for vergemålslovgivningen. Så lenge personen med verge har fått opprettet et vergemål uten fratakelse av den rettslige handleevnen, har vedkommende sin rettslige handleevne fullt ut i behold. Vergen må fortsatt opptre i samsvar med vedkommendes ønsker og vilje, men i situasjoner hvor personen med verge ikke er i stand til å forstå hva en disposisjon innebærer, kan det være behov for å kartlegge personens ønsker og vilje på et bredere grunnlag. Om en person har blitt klart aldersdement, kan det for eksempel være relevant å vurdere hva personen pleide å mene om spørsmålet, selv om personen i dag ikke lenger kan gi uttrykk for et slikt synspunkt.

Formuleringen «ikke er i stand til å forstå» tilsvarer formuleringen i vergemålsloven § 20, og antas å skulle forstås på samme måte. Det innebærer at kriteriet «forstå» heller ikke her må tolkes strengt. Hvis det med bakgrunn i den medisinske tilstanden og omstendighetene for øvrig må antas at vedkommende er i stand til å forstå hva disposisjonen innebærer, og personen velger å ikke samtykke, får ikke unntakene anvendelse. Dette innebærer at vergen etter loven må respektere personens vurdering og beslutning også der vergen opplever at personen treffer beslutninger på tvers av personens egne interesser. Dette kan være krevende for vergen, men det kan ofte være nødvendig for å sikre personens selvbestemmelsesrett.

Vergemålsloven åpner for at domstolen kan treffe beslutning om fratakelse av den rettslige handleevnen på bestemte områder og på bestemte vilkår. Dette skal bare gjøres når det er strengt nødvendig, og begrenses i omfang til de livsområder hvor behovet gjør seg gjeldende. Ingen kan bli fratatt den rettslige handleevnen som sådan, inngrep i den rettslige handleevnen må alltid begrenses i omfang til det som er nødvendig i det enkelte tilfelle. Selv om den som er satt under vergemål, er fratatt rettslig handleevne, skal vergen legge vekt på det han eller hun mener, jf. § 33 tredje ledd. I slike tilfeller kan personen, dersom vedkommende er uenig i vergens avgjørelse, bringe spørsmålet inn for fylkesmannen.

Fratakelse av rettslig handleevne er et meget inngripende tiltak. Som stat er vi etter mitt syn imidlertid også forpliktet til å sikre våre innbyggere et minimum av rettigheter - også der det kan synes som om de velger dem bort. Retten til liv, helse, bolig osv. er her sentrale og godt forankrede menneskerettigheter. Om de beslutningene personen velger i særlig grad er egnet til å vesentlig forringe personens økonomiske interesser, om personen blir utnyttet økonomisk på en utilbørlig måte eller personen ellers handler på en måte som i vesentlig grad er egnet til å skade personens interesser, åpner derfor loven for å begjære vergemål med fratakelse av den rettslige handleevnen på et avgrenset område.

Adgangen til delvis fratakelse av den rettslige handleevnen, var en nyskapning ved den nye vergemålsloven. I den forbindelse heter det i Ot.prp. nr. 110 (2008-2009) på side 55:

«Etter departementets syn er dagens praktisering av hjelpevergemål som en form for «snik-umyndiggjøring» et sterkt argument for en adgang til delvis fratakelse av handleevnen. Etter departementets syn er det rettssikkerhetsmessig betydelig bedre om en person, etter en betryggende prosess, blir fratatt den rettslige handleevnen helt eller delvis, enn om det opprettes vergemål uten fratakelse, hvis vergemålet i realiteten brukes som om personen ikke hadde sin rettslige handleevne i behold.»

I lys av begrunnelsen for spørsmålet fra stortingsrepresentant Kari Henriksen bemerker jeg at et av flere formål med den nye vergemålsloven var å bringe norsk rett i samsvar med FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne. Dette er nærmere beskrevet i Norges første rapport om implementeringen av konvensjonen i Norge, som ble sendt til FN-komitéen som overvåker konvensjonen 2. juli 2015. Vergemålsloven markerer en klar holdningsendring overfor personer med nedsatt funksjonsevne, og innholdet i det tradisjonelle begrepet «vergemål» er vesentlig endret. Dette er en moderne form for bistandsordning som tar utgangspunkt i individets integritet, vilje og ønsker. Jeg vil også påpeke at begrepet «umyndiggjøring» som representanten velger å bruke i spørsmålet, ble fjernet fra lovverket med virkning fra 1. juli 2013.

Konvensjonen innebærer et paradigmeskifte. I rapporten til FN-komitéen er det gitt uttrykk for at paradigmeskiftet anses å kreve en holdningsreform som gjenspeiles i lovendringer, behov for kompetanseheving og behov for en lærende organisasjon som stadig kan arbeide mot bedre løsninger og en bedre sikring av rettighetene til menneskene med nedsatt funksjonsevne, jf. punkt 78 flg. For Norges vedkommende kom man derfor til at det var nødvendig å utarbeide et nytt regelverk og en ny vergemålsorganisasjon. I tillegg ble det gjennomført en betydelig opplæring både av ansatte og verger i tiden fra lovens vedtakelse i 2010 til lovens ikrafttredelse 1. juli 2013.

Det fremgår i punkt 80 i rapporten at «[t]il tross for at målet er klart, er det ikke alltid […] like lett å få til gode ordninger og løsninger i praksis. Men ved at det her er investert betydelig i en kompetent organisasjon vil vi ha mulighet til stadig å arbeide mot bedre løsninger. Dette blir også det viktigste i en holdningsreform».

Jeg slutter meg til disse synspunktene. Implementeringen i praksis bør sees på som en vedvarende prosess, hvor det er viktig å fortsette å fokusere på informasjon og opplæring overfor vergene og i vergemålsorganisasjonen for å sikre at personenes ønske og vilje kommer i forgrunnen. Det må også erkjennes at dette er et meget vanskelig område hvor det i det enkelte tilfellet kan være utfordrende å finne et godt balansepunkt mellom behovet for å beskytte og respekten for individets selvbestemmelsesrett. Personer med verge, deres pårørende og annet støtteapparat kan ofte ha ulike oppfatninger av hvor balansepunktet bør ligge. Som ansvarlig for ordningen vil vi vedbli å medvirke til at man er på stadig søken etter en bedre praksis – i lys av den kompetansen og kunnskapen som til enhver tid bygges opp.

Representantforslag om å styrke og forbedre vergemålsordningen

Vedtak i korthet

Stortinget har behandlet et representantforslag fra stortingsrepresentanter fra Fremskrittspartiet om å styrke og forbedre vergemålsordningen. Forslaget om at Stortinget ber regjeringen foreta en helhetlig gjennomgang av vergemålsordningen og legge frem forslag til lovendringer som styrker og forbedrer den, ble enstemmig vedtatt av Stortinget.

Her kan du lese Representantforslag 77 S

Se video

 

Bakgrunn

Vergemålsordningen skal verne om de aller mest sårbare i samfunnet, som ikke er i stand til å ivareta sine interesser. Det handler om mennesker som eksempelvis lider av sinnslidelser, rusmisbruk, psykisk utviklingshemming eller alvorlig spillavhengighet. Vergemålsordningen skal bidra til at disse personene får den hjelp de trenger til å ta større beslutninger, og gir dem noen som skal hjelpe dem å ivareta sine interesser, slik at de så langt som mulig skal kunne fungere på lik linje med andre personer i samfunnet.

Vergemålet skal tilpasses vergehavers behov, og skal ikke være mer omfattende enn behovet tilsier. For å sikre at interessene til vergehaver blir ivaretatt på best mulig måte, skal oppdraget utføres etter gjeldende lover og regler, og fylkesmannen gir vergen et mandat som er tilpasset vergehavers behov.

Det finnes ulike typer verger. Faste verger er verger som engasjeres på langvarig basis, og som gjerne er verge for flere personer. De faste vergene kan karakteriseres som profesjonelle verger, i motsetning til alminnelige verger. Det er de profesjonelle vergene som adresseres i dette representantforslaget.

Det er i dag om lag 600 profesjonelle verger i Norge, som bistår om lag 30 000 vergehavere. De profesjonelle vergene skal bistå personer som ikke klarer å ta vare på seg selv, ved å være en beslutningsstøttefunksjon i primærbehov. De profesjonelle vergenes rolle bidrar til at samfunnet sparer store summer innen offentlig forvaltning, og er med på å sikre rettssikkerheten for vergehaver.

Vergerollen blir stadig mer kompleks og kompetansekrevende, og profesjonelle verger utfører svært mange viktige samfunnsoppgaver. Imidlertid opplever de profesjonelle vergene betydelige mangler både hva gjelder rammebetingelser og lovverk, og hva gjelder godtgjørelse. Vergeoppdrag er i dag et oppdrag med begrenset godtgjørelse, og baseres på en betydelig grad av gratisarbeid fra vergen på vegne av det offentlige. Samtidig har det vært en økende tendens at verger har blitt utsatt for vold og trusler. Som følge av dette har mellom 42 og 55 pst. av de profesjonelle vergene ifølge Profesjonelle Vergers Interesseorganisasjon (PVI), oppgitt at de vurderer å slutte, mens 32 pst. avventer beslutning om å slutte. Dette ville ha fatale konsekvenser for sårbare individer som er avhengige av sine verger for å kunne fungere i dagliglivet, ivareta sine rettigheter og leve et verdig liv.

Etter vergemålsloven § 30 har den faste/profesjonelle vergen krav på godtgjøring for arbeidet. Imidlertid har profesjonelle verger ingen forhandlingsrett, ei heller tjenesteavtale. Det er ingen årlig regulering av profesjonelle vergers godtgjørelse i hverken vergemålslov eller forskrift, og godtgjøring og kostnadsdekning til profesjonelle verger har ikke vært inflasjonsjustert siden 2004, til tross for en endring i pris- og lønnsvekst for perioden med 75 pst. (PVI). Profesjonelle vergers reelle timepris, uten inflasjonsjustering, er i dag beregnet til 116 kroner per time, noe som er under minstelønn (PVI).

Forslagsstillerne er kjent med at det er eksplisitt uttalt at profesjonelle verger må forvente å utføre gratisarbeid for vergehaver og staten. Dette medfører at de profesjonelle vergene ofte ikke får betalt for faktisk utført arbeid, noe som har en estimert verdi på 84 mill. kroner årlig (PVI). Samtidig sparer de profesjonelle vergene samfunnet for store summer hvert eneste år, eksempelvis ved at mange vergehavere ikke søker Nav om ekstra midler til livsopphold.

De profesjonelle vergenes oppgaver øker, og blir stadig mer omfattende, farlige og krevende. Vergene blir også påført et økonomisk tap ved at de påføres ytterligere gratisarbeid, og vergen får i dag ofte ikke betalt for faktisk utført arbeid.

Profesjonelle verger opplever i dag at de har for mange forventede oppgaver innenfor fastpris, at det er uklare regler for honorering, utfordrende å få kostnadsdekning og de opplever at systemet der avgjørelse om timegodtgjørelse tas av fylkesmannen i etterkant, umuliggjør vergens arbeid ved at vergen arbeider i «god tro» og ender opp uten honorar.

Samtidig opplever profesjonelle verger at det er manglende krav til kompetanse hos profesjonelle verger. Dette er utfordrende når de samtidig opplever at oppgavene blir både mer krevende og farlige. I tillegg opplever vergene å få manglende informasjon om klienter, eksempelvis om alvorlig sykdom eller om vedkommende har voldelige tendenser. Også dette vanskeliggjør de profesjonelle vergenes arbeid.

De profesjonelle vergene skal ivareta de mest sårbare og hjelpetrengende personene i samfunnet, og bidra til å gi dem et verdig liv. Dersom det ikke foretas endringer i både rammebetingelser og reglene og godtgjørelse for de profesjonelle vergene, står imidlertid vergemålsordningen i fare for å kollapse. Dette vil ramme samfunnets svakeste.

Det er avgjørende viktig å få på plass en kompetent og bærekraftig vergemålsordning. Regjeringen har allerede sendt på høring endringer i vergemålsordningen og vergemålsforskriften om godtgjørelse, men forslagsstillerne er imidlertid kjent med at de forslag som er sendt på høring ikke svarer på de problemene som de profesjonelle vergene opplever. Det er av høy viktighet at det snarest tas initiativ til endringer i regelverket som svarer på de profesjonelle vergenes reelle problemer, og hindrer en kollaps i vergemålsordningen.

Sak nr. 8 [17:36:01]

Innstilling fra justiskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Kari Kjønaas Kjos og Per-Willy Amundsen om å styrke og forbedre vergemålsordningen (Innst. 285 S (2020–2021), jf. Dokument 8:77 S (2020–2021))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra justiskomiteen vil presidenten ordne debatten slik: 3 minutter til hver partigruppe og 3 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil det – innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får også en taletid på inntil 3 minutter.

Ingunn Foss (H) [] (ordfører for saken): Vergemålsordningen skal verne om sårbare mennesker som ikke er i stand til å ivareta sine egne interesser. Den skal bidra til at de som trenger det, får den hjelpen som er nødvendig for å ta viktige beslutninger, og får bistand til å kunne fungere på lik linje med andre. Vergemålet kan omfatte både personlige og økonomiske forhold. Vergers oppgave er hovedsakelig å disponere midler og ivareta rettigheter til vergehaveren. Vergemålet skal tilpasses de behov vergehaveren har, og hjelpen skal ikke være mer omfattende enn behovet tilsier. Det er viktig at vi sikrer dem som trenger det, et godt vergemålssystem, at vi sørger for at systemet gir personer med verge tilstrekkelig støtte, og at vergen kan arbeide på en god og effektiv måte.

Vergemålsloven er relativt ny, og den er til god hjelp for dem som trenger det, men vi ser behov for endringer både i regelverk og praksis. Mye av dette arbeidet er i gang. Det jobbes bl.a. med endringer i vergemålsloven og tilhørende forskrift om godtgjøring. Forslaget har vært på høring, og regjeringen jobber nå med å finne en riktig balanse mellom ulike interesser.

Det skal også legges fram en stortingsmelding om sikring av utviklingshemmedes menneskerettigheter. Regjeringen gjennomfører forpliktelser som følger av CRPD, om å tydeliggjøre selvbestemmelsesretten og om å gi nære familiemedlemmer en noe utvidet klagerett. Dette har vært på høring, og det jobbes nå med en lovproposisjon. Det jobbes også med å etablere et fullmaktsregister som gjør at verger kan få tilgang til ulike offentlige og digitale tjenester. Dette vil forenkle vergers oppdrag i mye større grad.

Vi har også Statens sivilrettsforvaltning, som jobber med forenkling og utvikling av praksis. Det er, som et eksempel, nettopp utarbeidet en ny e-opplæring som bl.a. tar for seg vergers rolle, og det jobbes videre med en rettledning om vergers rolle.

Høyre støtter en fortsatt gjennomgang av ordningen, der det ved behov fremmes forslag til lovendringer som kan styrke og forbedre vergemålsordningen. På denne bakgrunn støtter vi forslaget fra Fremskrittspartiet om en helhetlig gjennomgang av vergemålsordningen.

Presidenten: Skal representanten ta opp forslaget?

Ingunn Foss (H) (fra salen): Ja.

Presidenten: Da har representanten Ingunn Foss tatt opp det forslaget som Høyre er en del av.

Jenny Klinge (Sp) []: Den såkalla Tolga-saka vart avdekt i VG hausten 2018, saka gjorde eit sterkt inntrykk på mange og førte til at fylkesmenn, no statsforvaltarar, fekk i oppdrag å undersøkje 17 000 verjemålssaker. Dette resulterte i at 255 verjemål vart oppheva eller var i ferd med å bli det i 2020. Ved utgangen av 2019 hadde 403 personar meldt frå om at dei hadde eit verjemål dei ikkje ønskte.

CRPD-konvensjonen peiker på retten til sjølvbestemming også hos personar med svekte kognitive evne. Ein person som er under frivillig verjemål, tek som utgangspunkt sine eigne avgjerder og rår over eigne midlar. Men lova opnar for unntak når ein person ikkje er i stand til å forstå innhaldet av disposisjonen. I dei tilfella kan verja overstyre og fatte avgjerder på vegner av personen som er under verjemål. I realiteten betyr det at verja heilt eller delvis kan ta frå den personen som er under frivillig verjemål, den rettslege handleevna ved å seie at vedkomande ikkje forstår innhaldet av eigne disposisjonar.

Dagens verjemålsordning baserer seg på at ei verje har som oppdrag å ivareta interessene til den personen som er under verjemål sjølv om verja ikkje alltid kjenner eller er vald av personen sjølv. Ei eventuell vedtaksstøtteordning kan fremje og beskytte sjølvbestemminga til personen. Eit system for vedtaksstøtte kan styrkje personens høve til å ta avgjerder i tråd med eigne ønske.

CRPD-komiteen har gjeve klare signal om at dagens verjemålssystem ikkje er tilfredsstillande, og komiteen har tilrådd at Noreg går over til ei vedtaksstøtteordning.

Vi i Senterpartiet står saman med Arbeidarpartiet og Sosialistisk Venstreparti bak komiteens tilråding om at regjeringa føretek

«en helhetlig gjennomgang av vergemålsordningen, herunder vurdere alternativer som en beslutningsstøtteordning i tråd med CRPD, og legge frem forslag til lovendringer som styrker og forbedrer lovverket for personene som ordningen er ment å omfatte».

Martin Henriksen (A) []: Vergemålsordningen skal sikre at interessene til mindreårige og voksne som ikke kan handle på egen hånd, blir ivaretatt. Det påhviler derfor vergene som påtar seg denne viktige og ofte veldig krevende oppgaven, et stort samfunnsansvar. Utfordringen med vergemålsordningen er godt kjent og har vært belyst i media gjennom flere saker de siste årene. Det gjelder verger som sitter med altfor mange klienter for på den måten å kunne leve av det, personer som ikke får profesjonelle verger til å ta deres sak fordi den er for komplisert og krever for mye tid, og personer under vergemål som har tapt penger på grunn av konkurs hos vergen.

Vi vet også at behovet for vergemål har vært økende og antas å stige i årene framover. Derfor er Arbeiderpartiet glad for tilrådingen som Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti står bak om at

«Stortinget ber regjeringen foreta en helhetlig gjennomgang av vergemålsordningen, herunder vurdere alternativer som en beslutningsstøtteordning i tråd med CRPD».

I en sånn gjennomgang mener Arbeiderpartiet i likhet med de andre rød-grønne partiene at det er flere problemstillinger som bør belyses, f.eks. et mulig krav om ansvarsforsikring for profesjonelle verger, krav til kompetanse for forskjellige grupper av profesjonelle verger, en mulig oppdeling av vergebehov i forskjellige nivå, en egnet kompensasjonsmodell for personer med psykiske lidelser og utfordringer med voldelige personer som trenger verge. Det kan også være behov for å se på andre ordninger som bør fungere ved siden av vergemålsordningen.

Regjeringa har så langt ikke akkurat handlet raskt i denne saken, og forslaget regjeringa har sendt på høring, har i liten grad tatt tak i det vi mener er de største utfordringene som er belyst. Derfor er det bra at denne saken kommer opp i Stortinget, og vi vil oppfordre justisministeren og regjeringa til å ta den gjennomgangen, som forhåpentligvis blir gjennomført, på størst alvor, også med de forholdene som de rød-grønne partiene tar opp i innstillinga.

Statsråd Monica Mælan []: Vergemålsreformen fra 2013 var en viktig reform. Den innebar endringer som sikret gjennomføring av forpliktelsene etter CRPD-konvensjonen. Vergemålsloven har vært til stor hjelp og nytte for mange i samfunnet vårt. Likevel er det behov for videreutvikling, noe regjeringen har prioritert.

Vi har bl.a. tydeliggjort at vergehaveres rett til selvbestemmelse skal være styrende for vergemålsmyndighetens arbeid og utvikling. Flere viktige regelverksendringer har vært sendt på høring. Dette gjelder bl.a. terminologi for å understreke frivillighet og vergegodtgjøring. Departementet arbeider nå med flere viktige endringer, bl.a. en lovproposisjon for å presisere retten til selvbestemmelse og forsterket gjennomføring av CRPD-konvensjonen.

Som jeg uttalte i brev 20. januar i år, skjer videreutviklingen på området skritt for skritt og i riktig retning, samtidig som vi må tenke helhet. Jeg mener at det har vært en god fremgangsmåte, men jeg støtter også forslaget fra Høyre og Fremskrittspartiet om en helhetlig gjennomgang av vergemålsordningen.

En helhetlig gjennomgang bør se på samspillet mellom vergehaver, verger og pårørende og omsorgspersoner for vergehaverne. Det å sikre reell selvbestemmelse krever noe av hele samfunnet. Vergen skal utfylle andre offentlige og private ordninger.

En helhetlig gjennomgang vil også bidra til spre informasjon og korrigere feilinformasjon. I offentlige debatter fremstår det ofte som om man ikke har fått med seg alt som har skjedd etter Tolga-saken, og mange tror at vergehavere har færre rettigheter og svakere vern enn de faktisk har.

Det er viktig for meg å få frem at loven ikke åpner for unntak fra selvbestemmelse der personen ikke har samtykkekompetanse. Vergen kan ikke frata personer under frivillig vergemål handleevnen ved å si at vergehaveren ikke forstår sitt eget beste. Vergehaverens vilje og preferanser skal alltid legges til grunn ved alminnelig vergemål.

Vergemål fungerer godt for tusenvis av mennesker i hele Norge. Vi må ikke glemme alt det gode arbeidet som verger gjør i dag, og mange av vergene er nærstående som arbeider hardt for å hjelpe sine nærmeste.

Jeg er derfor glad for at justiskomiteen har kommet frem til et forslag som kan bidra til å fremme selvbestemmelse og hindre diskriminering blant de aller mest sårbare i samfunnet.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 8.

Votering, se tirsdag 27. april

https://www.stortinget.no/no/Hva-skjer-pa-Stortinget/Videoarkiv/Arkiv-TV-sendinger/?mbid=/2021/H264-full/Storting/04/22/Stortinget-20210422-095541.mp4&msid=27621&meid=10759
X

Glemt passord?

Bli medlem