Vennligst Logg inn for å vise dette innholdet. (- Er du ikke medlem? Bli medlem nå!)
Lover
Statens sivilrettsforvaltnings oppfølging av «Tolga-sakene»
De såkalte Tolga-sakene har de seneste ukene fått betydelig pressedekning. Mediene har fremstilt kritikkverdige forhold knyttet til ivaretakelsen av enkeltpersoners rettigheter blant annet knyttet til vedtak om vergemål.
Slik saken er blitt fremstilt i media har de tre brødrene Holøyen fra Tolga fått et vergemål som de ikke ønsker, og som fratar dem rettigheter, uten at de selv har blitt hørt om spørsmålet. En slik praktisering av vergemålsregelverket stemmer ikke med en forståelse av vergemål som en frivillig støtteordning.
Grunnet forholdene som er fremkommet blant annet gjennom denne pressedekningen ønsker Regjeringen å foreta en helhetlig gjennomgang av ulike offentlige instansers behandling av sakene. Fylkesmannen i Hordaland er oppnevnt som settefylkesmann og skal foreta lovlighetskontroll av vedtak fattet av Tolga kommune. Statens Helsetilsyn skal kontrollere problemstillinger av helsefaglig art.
Det er fylkesmannen som behandler saker om vergemål som første instans, mens Statens sivilrettsforvaltning er overordnet organ, både som klageinstans og tilsynsmyndighet. Det var i kraft av rollen som klageinstans at Statens sivilrettsforvaltning behandlet klager over Fylkesmannen i Hedmark sine vergemålsvedtak for to av brødrene Holøyen. Det ene vedtaket ble opphevet og returnert til Fylkesmannen på grunnlag av uriktig lovanvendelse. Det andre vedtaket ble som følge av saksbehandlingsfeil returnert til Fylkesmannen uten at det ble fattet nytt vedtak av Statens sivilrettsforvaltning.
Justis- og beredskapsdepartementet har nå bedt Statens sivilrettsforvaltning om å føre tilsyn med Fylkesmannen i Hedmark sin behandling av vergemålssakene til brødrene Holøyen. Vi skal også kontrollere om innholdet i vedtakene som er fattet stemmer med gjeldende lovforståelse og føringer som er gitt.
Hovedfunnene skal inngå i en samlet rapport som skal utarbeides av Helsetilsynet, Fylkesmannen i Hordaland og Statens sivilrettsforvaltning i fellesskap.
Her kan du lese mandatet til Statens sivilrettsforvaltning og mandatet for den helhetlige gjennomgangen.
Tolkningsuttalelser er oppdatert
Vennligst Logg inn for å vise dette innholdet. (- Er du ikke medlem? Bli medlem nå!)
Endringer i vergemålsloven
Vennligst Logg inn for å vise dette innholdet. (- Er du ikke medlem? Bli medlem nå!)
Kommentarer – Vergemålsloven §§ 20 og 33 – samtykkekompetanse
Kilde SRF
Vergemålsloven §§ 20 og 33 – samtykkekompetanse
1. INNLEDNING
Det stilt spørsmål om tolkningen av vergemålsloven § 20 annet ledd første punktum. Tolkningen av vergemålsloven § 33 annet ledd annet punktum er også omtalt. I brevet fra fylkesmannsrepresentantene er det uttalt at «[d]et grunnleggende spørsmålet i saken er hvilken betydning det etter vergemålsloven skal ha at en person det er meldt om behov for, eller begjært vergemål for, mangler samtykkekompetanse». Statens sivilrettsforvaltning formulerer det i sin e-post slik at problemstillingen gjelder hvordan vergemålsloven § 20 annet ledd første punktum skal forstås «for de situasjoner der det er behov for/søknad om å opprette vergemål for en person som ikke er i stand til å forstå hva et samtykke innebærer og vedkommende protesterer mot et vergemål».
2. OPPRETTELSE AV VERGEMÅL – § 20 ANNET LEDD
Vergemålsloven § 20 regulerer grunnvilkårene for opprettelse av vergemål. Bestemmelsens annet ledd første punktum lyder slik:
«Den som settes under vergemål, skal skriftlig samtykke i opprettelsen av vergemålet, vergemålets omfang og hvem som skal være verge, med mindre han eller hun ikke er i stand til å forstå hva et samtykke innebærer.»
Det følger av annet ledd annet punktum at det ikke kreves samtykke hvis vergemålet omfatter fratakelse av rettslig handleevne. Som hovedregel forutsetter altså opprettelse av vergemål uten fratakelse av rettslig handleevne (ordinært vergemål) at personen samtykker skriftlig i opprettelsen av vergemålet, vergemålets omfang og hvem som skal være verge. Vilkåret om skriftlig samtykke reflekterer at et vergemål uten fratakelse av rettslig handleevne «fullt ut [skal] være en frivillig ordning», jf. Ot.prp. nr. 110 (2008-2009) side 177.
Et samtykkekrav uten formkrav ble foreslått av Vergemålsutvalget i NOU 2004: 16, jf. utvalgets forslag til § 3-1 og utredningen side 145 hvor det fremgår:
«Utvalget ønsker å videreføre at vergemål uten fratakelse av rettslig handleevne som utgangspunkt skal være en frivillig ordning. Det begrunnes i hensynet til den enkeltes selvbestemmelsesrett
(autonomi). Dette er også en naturlig konsekvens av at vedkommende fortsatt har sin rettslige handleevne i behold …»
Kravet om skriftlighet ble introdusert av departementet i Ot.prp. nr. 110 (2008-2009). Også i den forbindelse er det pekt på frivillighetsaspektet, jf. følgende på side 49:
«Etter departementets syn tilsier nettopp det at man ønsker en tydeliggjøring av frivillighetsaspektet ved opprettelse av vergemål, at det oppstilles formkrav til samtykket. Et krav om skriftlighet vil kunne være med på å bevisstgjøre den som skal settes under vergemål, om hva det skal samtykkes til, og dessuten vil det kunne påvirke fylkesmannen til å gi tilstrekkelig informasjon til at den vergetrengende fullt ut forstår hva et samtykke innebærer.»
Det klare utgangspunktet er for øvrig at en person som har samtykket til vergemål, kan trekke samtykket tilbake med den virkning at vergemålet skal oppheves, jf. vergemålsloven § 63 første ledd annet punktum. Tilbaketrekking av samtykket forutsetter at vedkommende fortsatt har sin handleevne i behold, og at tilbaketrekkingen er «gyldig», jf. Ot.prp. nr. 110 (2008-2009) side 178 hvor det heter:
«At en person har gitt sitt samtykke til å bli satt under vergemål, er ikke til hinder for at samtykket senere kan trekkes tilbake, hvis vedkommende fremdeles har sin handleevne i behold. Hvis samtykket gyldig kalles tilbake, må vergemålet oppheves, med mindre det er grunnlag for å opprette vergemål med fratakelse av den rettslige handleevnen etter lovforslaget § 22.»
Kravet om skriftlig samtykke etter vergemålsloven § 20 annet ledd første punktum gjelder «med mindre han eller hun ikke er i stand til å forstå hva et samtykke innebærer». I slike tilfeller åpner vergemålsloven med andre ord for at det kan opprettes ordinært vergemål uten skriftlig samtykke, jf. også Ot.prp. nr. 110 (2008-2009) side 178.
I proposisjonen er det samtidig understreket at kriteriet «forstå» ikke må tolkes strengt, jf. følgende uttalelse side 178:
«Det sentrale vurderingstemaet vil være om vedkommende har den nødvendige mentale kapasiteten til å kunne avgi et gyldig samtykke. Kriteriet «forstå» må ikke tolkes strengt i vurderingen av om vedkommende har samtykkekompetanse. Dersom det med bakgrunn i den medisinske tilstanden og omstendighetene for øvrig må antas at vedkommende er i stand til å forstå hva det konkrete samtykket til vergemål innebærer, og vedkommende velger å ikke samtykke, kan ikke fylkesmannen vurdere begjæringen. Alternativet vil da være å begjære fratakelse av den rettslige handleevnen etter § 22.»
Vergemålsutvalget foreslo i NOU 2004: 16 en noe annen formulering av kravet til samtykkekompetanse, jf. side 145 og forslaget til § 3-1 annet ledd. Utvalget foreslo å bruke samme formulering som i pasientrettighetsloven § 4-3 annet ledd, slik at man skulle kunne unnlate å innhente samtykke hvis personen «åpenbart ikke er i stand til å forstå» hva et samtykke innebærer. I lovproposisjonen foreslo man en noe endret formulering ved at tilleggskriteriet «åpenbart» ikke ble fulgt opp, jf. Ot.prp. nr. 110 (2008-2009) side 48 hvor det heter:
«Formuleringen av kravet til samtykkekompetanse skiller seg her fra utvalgets lovforslag § 3-1 annet ledd og pasientrettighetsloven § 4-3 annet ledd ved at tilleggskriteriet «åpenbart» ikke er fulgt opp. Departementet mener at dette vil forenkle vurderingstemaet. Formålet med forenklingen er å sikre at rettsanvenderen foretar en konkret vurdering av om den enkelte personen kan forstå hva samtykket innebærer.»
Vi antar at endringen innebærer at vurderingen av kravet til samtykkekompetanse i vergemålsrettslig forstand ikke nødvendigvis samsvarer fullt ut med vurderingen etter pasient- og brukerrettighetsloven.
Som det fremgår av uttalelsen i forarbeidene, må spørsmålet om personen kan forstå hva et samtykke innebærer, vurderes konkret. Det må foretas en vurdering av personens faktiske kompetanse, og hvis man kommer til at personen ikke har samtykkekompetanse, medfører ikke det at vedkommende taper den rettslige handleevnen. Fratakelse av rettslig handleevne i vergemålsrettslig forstand kan bare besluttes av domstolen etter vergemålsloven § 68 når vilkårene i § 22 er oppfylt, jf. likevel fylkesmannens kompetanse til å treffe midlertidig vedtak etter § 61.
At et rettslig bindende samtykke forutsetter at den som eventuelt skal avgi det, er i stand til å avgi et gyldig samtykke, er i samsvar med andre regler i norsk rett om evnen til å disponere rettslig. Det vises for eksempel til ulovfestede ugyldighetsregler og arveloven § 62. Vergemålsutvalget begrunnet forslaget til et unntak fra samtykkekravet også med at det for at kravet til samtykke skal ha noen realitet, er en forutsetning at personen har samtykkekompetanse, jf. NOU 2004: 16 side 145.
Det fremstår ellers naturlig at vergemålsloven ikke er til hinder for at det uten skriftlig samtykke kan opprettes vergemål uten fratakelse av rettslig handleevne der personen det gjelder, ikke er i stand til å forstå hva samtykket innebærer. At noen ikke er i stand til å avgi et gyldig samtykke, bør ikke være til hinder for at vedkommende kan motta det støtte- og bistandstiltaket som et vergemål er ment å være. Et slikt utgangspunkt fremstår også som viktig for overholdelsen av Norges forpliktelser etter FN-konvensjonen om rettighetene for mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD), jf. artikkel 12 nr. 3 som i norsk oversettelse lyder slik:
«Partene skal treffe hensiktsmessige tiltak for å gi mennesker med nedsatt funksjonsevne tilgang til den støtte de kan trenge for å kunne utøve sin rettslige handleevne.»
Vergemålsloven § 20 annet ledd første punktum sier ikke direkte hva som gjelder i tilfeller der personen ikke er samtykkekompetent. Den slår kun fast at kravet om skriftlig samtykke ikke gjelder. Det reiser seg derfor et spørsmål om loven skal forstås slik at for disse tilfellene er vilkårene for opprettelse av vergemål uttømmende regulert i første ledd, eller om det for disse tilfellene kan gjelde andre begrensninger som kommer i tillegg til vilkårene i første ledd. Et tilgrensende spørsmål oppstår for tolkningen av § 33 annet ledd, og bestemmelsene vurderes derfor i sammenheng.
3. VERGENS ROLLE INNENFOR RAMMEN AV ET VERGEMÅL – § 33 ANNET LEDD
Ved et vergemål uten fratakelse av rettslig handleevne har personen sin rettslige handleevne fullt ut i behold. Han eller hun kan selv foreta rettslige handlinger og råde over sine midler, jf. vergemålsloven § 21 første ledd annet punktum. Dette innebærer blant annet at avtaler den enkelte selv inngår, vil være gyldige med mindre de rammes av alminnelige ugyldighetsregler, jf. også Ot.prp. nr. 110 (2008-2009) side 179. Det gjelder uavhengig av om personen ble ansett som samtykkekompetent til opprettelsen av vergemålet eller ikke.
Vergemålsloven § 33 første og annet ledd lyder slik:
«Vergen skal så vidt mulig høre den som er satt under vergemål, før det foretas disposisjoner av større betydning og også når dette ellers fremstår som naturlig.
Er den som er satt under vergemål, ikke fratatt den rettslige handleevnen, kan vergen ikke foreta disposisjonen hvis den som er satt under vergemål, motsetter seg det. Dette gjelder likevel ikke hvis han eller hun ikke er i stand til å forstå hva disposisjonen innebærer. Fylkesmannen, eller vergen med fylkesmannens samtykke, kan innhente legeerklæring for å få klargjort om vedkommende er i stand til å forstå hva disposisjonen innebærer.»
Som hovedregel har altså vergen en plikt til å høre personen vedkommende er verge for, før det foretas disposisjoner av større betydning og også når det ellers fremstår naturlig. Ved vergemål uten fratakelse av rettslig handleevne har vergen i tillegg som hovedregel en plikt til å ikke foreta disposisjoner som personen motsetter seg.
For høringsplikten gjelder forbeholdet «så vidt mulig». Uttalelser i lovforarbeidene taler for at situasjoner hvor en person ikke er i stand til å forstå hva en konkret disposisjon innebærer, etter omstendighetene kan gi grunnlag for at høring ikke anses «mulig», jf. NOU 2004: 16 side 195 og Ot.prp. nr. 110 (2008-2009) side 93 og 189.
For plikten til å ikke foreta disposisjoner som personen motsetter seg, gjelder det et unntak dersom vedkommende «ikke er i stand til å forstå hva disposisjonen innebærer». Det fremgår ikke uttrykkelig av Ot.prp. nr. 110 (2008-2009) at begrepet «ikke er i stand til å forstå» skal forstås på samme måte som i § 20 annet ledd. Til sammenligning fremgår dette for § 48, jf. side 201 i proposisjonen. Formuleringen «ikke er i stand til å forstå» i § 33 annet ledd tilsvarer imidlertid formuleringen i § 20 annet ledd, selv om vilkåret knytter seg til disposisjoner og ikke samtykke. Vi antar derfor at formuleringen skal forstås på samme måte.
Dette tilsier at terskelen for å være «i stand til å forstå» heller ikke etter § 33 annet ledd må tolkes strengt. Spørsmålet om personen er i stand til å forstå hva en disposisjon innebærer, må vurderes konkret for vedkommende disposisjon, jf. bruken av bestemt form i § 33 annet ledd. Om den enkelte ble ansett å være samtykkekompetent ved opprettelsen av vergemålet eller ikke, jf. § 20 annet ledd, er ikke avgjørende. Videre kan en person være i stand til å forstå hva én disposisjon innebærer, selv om vedkommende ikke forstår andre typer disposisjoner. En persons grad av forståelse kan også variere over tid.
Etter vårt syn følger det klart av ordlyden i § 33 annet ledd at det forhold at personen motsetter seg en disposisjon, ikke i seg selv vil være til hinder for at vergen kan foreta den, dersom personen «ikke er i stand til å forstå» hva disposisjonen innebærer. Som i punkt 2 ovenfor synes et slikt utgangspunkt også naturlig og i samsvar med andre regler i norsk rett. Er en person «ikke … i stand til å forstå» en konkret disposisjon, vil det at vedkommende gir uttrykk for å motsette seg den, ikke nødvendigvis kunne anses som hans eller hennes reelle vilje.
Også for § 33 annet ledd reiser det seg imidlertid et spørsmål om det kan gjelde andre begrensninger for vergens adgang til å foreta disposisjonen når personen ikke har tilstrekkelig forståelse av hva den innebærer.
4. SENTRALE KILDER MED RELEVANS FOR TOLKNINGEN AV § 20 ANNET LEDD OG § 33 ANNET LEDD
Ordlyden i vergemålsloven § 20 annet ledd og § 33 annet ledd gir ikke ytterligere, særlige føringer for hva som gjelder for personer som ikke er samtykkekompetente, utover det som er omtalt ovenfor. Som nevnt kan en mulig måte å forstå loven på være at det da ikke gjelder øvrige begrensninger for adgangen til å opprette ordinært vergemål (utover vilkårene i § 20 første ledd) eller for vergens adgang til å disponere i strid med personens ønsker.
Som det er pekt på i henvendelsen hit, er det også uttalelser i lovforarbeidene som kan tas til inntekt for en slik tolkning. Vi nevner særskilt at Vergemålsutvalget flere steder i utredningen uttaler seg i retning av at vergemål med fratakelse av rettslig handleevne ofte ikke vil være et aktuelt tiltak for personer som rent faktisk ikke har evne til å treffe bindende, rettslige disposisjoner, da det i slike tilfeller ikke vil være nødvendig, jf. bl.a. NOU 2004: 16 side 35 og 67. På side 67 uttales:
«For de som blir satt under vergemål og ikke har evnen til å treffe bindende disposisjoner på grunn av svekket mental tilstand, vil det ofte ikke være aktuelt å frata rettslig handleevne – den er allerede tapt. I slike tilfelle vil behovet for verge ikke være å verne den vergetrengende mot egne disposisjoner, men å få en verge med kompetanse til å disponere på vedkommende vegne, og få formuen under betryggende forvaltning. Her må vergens mandat tilpasses de behov som måtte være tilstede.»
I utredningen skilles også mellom vergetrengende som er aktive i samfunnet og vergetrengende som er mer passive, og det gis uttrykk for at fratakelse av rettslig handleevne først og fremst er aktuelt for de aktive, jf. bl.a. side 35, 125, 133, 136, 146-147 og 148. Et lignende skille er antydet i Ot.prp. nr. 110 (2008-2009) på side 59 og 92, men det kan fremstå som noe uklart om utvalgets synspunkter er lagt til grunn i lovproposisjonen.
De nevnte forarbeidsuttalelsene kan forstås slik at for personer som er passive eller ikke i stand til å disponere rettslig, kan man nøye seg med et vergemål uten fratakelse av rettslig handleevne. Dette kan igjen synes å bygge på en forutsetning om at det kan opprettes vergemål uten fratakelse av rettslig handleevne for personer uten samtykkekompetanse selv om det skulle være holdepunkter for at det vil være i strid med deres egen reelle vilje der den kan kartlegges – og at vergen i slike tilfeller også kan foreta disposisjoner som anses å være i den enkeltes interesse uavhengig av vedkommendes egen vilje. Ser man det derimot slik at vergemål med fratakelse av rettslig handleevne er en forutsetning for at vergen skal kunne handle i strid med vedkommendes reelle vilje der den kan kartlegges, antas dette å være et aktuelt tiltak også for personer som ikke selv er aktive eller i stand til å disponere rettslig. Samtidig uttaler Vergemålsutvalget at vergemål uten fratakelse av rettslig handleevne «ikke [gir] vergen anledning til å foreta disposisjoner i strid med klientens ønske», jf. utredningen side 139, og at «[h]vis vedkommende kan gi uttrykk for sin mening, skal denne legges til grunn, jf. utk. §§ 6-3 og 6-4», jf. side 190. Proposisjonen har en lignende uttalelse på side 189. Vergemålsutvalgets utredning ble for øvrig avgitt før vedtakelsen av CRPD. (Konvensjonen ble vedtatt 13. desember 2006 og åpnet for signering 30. mars 2007.)
Videre fremhever både vergemålsloven og lovforarbeidene betydningen av den enkeltes selvbestemmelsesrett. Det sentrale siktemålet for vergemålslovgivningen er å sikre at interessene til mindreårige og de voksne som ikke kan handle på egen hånd, blir ivaretatt, og at dette skjer med respekt for den enkelte persons verdighet og integritet, jf. Ot.prp. nr.110 (2008-2009) side 7. Et viktig formål ved loven var å ivareta «rettssikkerheten og integriteten for de menneskene som vergemålslovgivningen tar sikte på å beskytte», jf. samme side i proposisjonen. Et sentralt siktemål var å kunne tilpasse vergemålet til det enkelte individets «hjelpebehov og ønsker» i større grad enn tidligere. Betydningen av medinnflytelse for den enkelte er understreket, jf. side 9 i proposisjonen hvor det heter:
«At den som er under vergemål skal ha medinnflytelse, anser departementet som en viktig presisering, blant annet ut fra de krav som stilles til dette i internasjonale konvensjoner og rekommendasjoner.»
Det minste middels prinsipp er en bærebjelke innen vergemålslovgivningen, jf. side 42 i proposisjonen hvor det uttales:
«Utgangspunktet på dette området bør være at ethvert individ skal ha rett – i tråd med sine egne evner og forutsetninger – til å forme livet sitt etter egne ønsker og ideer. Det at enkelte mennesker har et større hjelpebehov enn andre, bør i utgangspunktet gi grunnlag for støtte og bistand til å forme eget liv, og ikke til fratakelse av handleevnen. Det minste middels prinsipp innebærer at det ikke skal gripes inn i den enkeltes selvbestemmelsesrett i større utstrekning enn det som i det enkelte tilfellet er nødvendig. Prinsippet skal legges til grunn både ved vurderingen av om det skal opprettes vergemål, om vergemålet skal omfatte økonomiske og/eller personlige forhold, og om vergemålet eventuelt skal suppleres med en hel eller delvis fratakelse av handleevnen.»
Også Justiskomiteen fremhevet betydningen av den enkeltes selvbestemmelsesrett ved behandlingen av loven. I Innst. 154 L (2009-2010) heter det på side 15:
«Komiteen er særlig opptatt av at vergemål etter forslaget skal individtilpasses … . Vergemålet vil bli skreddersydd for den enkeltes behov, og gi økt selvbestemmelsesrett, integritet og rettssikkerhet. Komiteen vil også framheve videreføringen og tydeliggjøringen av det minste middels prinsipp, som innebærer at det ikke skal gripes inn i den enkeltes selvbestemmelsesrett i større utstrekning enn det som i det enkelte tilfellet er nødvendig.»
Et av flere formål med 2010-loven var for øvrig å bringe norsk rett i samsvar med kravene i CRPD, jf. bl.a. Ot.prp. nr. 110 (2008-2009) side 38. Konvensjonen forutsetter primært at det skal treffes hensiktsmessige tiltak som gjør mennesker med nedsatt funksjonsevne i stand til selv «å kunne utøve sin rettslige handleevne», jf. den norske oversettelsen av artikkel 12 nr. 3 og proposisjonen side 54. For tiltak som ellers gjelder utøvelse av rettslig handleevne, fastsetter artikkel 12 nr. 4 de nærmere kravene til utformingen av denne typen tiltak. Her fremgår det blant annet at partene skal sikre at alle tiltak som gjelder utøvelsen av rettslig handleevne, har bestemmelser om hensiktsmessige og effektive beskyttelsesmekanismer for å hindre misbruk i samsvar med internasjonale menneskerettighetsbestemmelser. I forlengelsen av dette fremgår det at slike mekanismer skal sikre at tiltak som gjelder utøvelsen av rettslig handleevne, «respekterer vedkommende persons rettigheter, vilje og preferanser», jf. også proposisjonen side 89.
Det følger av presumsjonsprinsippet at vergemålslovens bestemmelser så vidt mulig skal tolkes i samsvar med Norges folkerettslige forpliktelser, jf. også HR-2016-2591-A som samtidig har særlige uttalelser om konvensjonens betydning ved tolkningen av lovens § 22. Det kan i den forbindelse også nevnes at Norge i sin første rapport til komiteen som overvåker CRPD, har fremhevet at vergemålet slik det er hjemlet i 2010-loven, er en «moderne form for bistandsordning som tar utgangspunkt i individets integritet, vilje og ønsker», jf. side 23.
Det reiser seg etter vårt syn et grunnleggende spørsmål om hvordan vergemålslovens ordning med to hovedformer for vergemål (vergemål med eller uten fratakelse av rettslig handleevne) skal forstås som system. Verken loven eller forarbeidene gir noe direkte svar på hva som gjelder hvis en person som ikke har samtykkekompetanse i spørsmålet, har motforestillinger mot vergemålet eller disposisjonen, og det må antas at dette er uttrykk for personens reelle vilje. Loven kan forstås på to måter: Man kan se det slik at hvis personen ikke har samtykkekompetanse, kan det opprettes ordinært vergemål og vergen kan foreta disposisjoner selv om dette er i strid med personens ønsker og vilje. Det innebærer i så fall at det for denne gruppen i mindre grad vil være behov for å opprette vergemål med fratakelse av rettslig handleevne. Er personen passiv eller ikke selv i stand til å disponere rettslig vil det være tilstrekkelig med et ordinært vergemål. Alternativet er å forstå loven slik at et vergemål uten fratakelse av rettslig handleevne er en ordning basert på frivillighet, og at personens reelle ønsker og vilje (i den grad dette kan kartlegges) kan ha betydning også i tilfeller der personen ikke har samtykkekompetanse. Med en slik forståelse av loven kan fratakelse av handleevnen være nødvendig også for passive personer som ikke er i stand til å disponere selv. Siden det er strenge vilkår for fratakelse av rettslig handleevne, kan denne forståelsen av loven innebære at det i noen tilfeller ikke kan opprettes vergemål (personen motsetter seg et ordinært vergemål og vilkårene for fratakelse er ikke til stede).
Hensynet til den enkeltes selvbestemmelse og integritet, som i så stor grad er vektlagt i forarbeidene, taler etter vårt syn med styrke for at man ikke kan tolke loven slik at når personen ikke har samtykkekompetanse, kan man se bort fra personens ønsker og vilje. En slik tolkning innebærer at personer uten samtykkekompetanse vil ha et dårligere rettsvern enn personer med samtykkekompetanse. Hvis vedkommende protesterer, kan man for en person uten samtykkekompetanse i så fall nøye seg med et ordinært vergemål, mens det for en person med samtykkekompetanse bare vil kunne treffes beslutninger i strid med personens vilje hvis vergemålet er besluttet av en domstol og de strengere vilkårene for fratakelse av rettslig handleevne er oppfylt. Etter vårt syn har det formodningen mot seg at loven skal forstås på denne måten. De sentrale hensyn som ligger til grunn for vergemålsloven, og Norges konvensjonsforpliktelser etter CRPD artikkel 12 tilsier at personer uten samtykkekompetanse er sikret selvbestemmelsesrett og rettssikkerhetsgarantier på linje med personer med samtykkekompetanse.
5. SÆRLIG OM § 20 ANNET LEDD
Etter en samlet vurdering av rettskildene og hensynene som er beskrevet i punkt 4, er vi under noe tvil kommet til at § 20 annet ledd ikke gir adgang til å opprette vergemål uten fratakelse av rettslig handleevne i tilfeller der personen ikke er i stand til å forstå hva et samtykke til opprettelse av vergemål innebærer, men det like fullt må legges til grunn at vergemålet vil være i strid med vedkommendes reelle vilje.
Noe underrettspraksis kan riktignok tolkes i motsatt retning. Vi er imidlertid ikke kjent med rettspraksis som særskilt omtaler betydningen av at en person som mangler samtykkekompetanse, klart går imot opprettelsen av vergemålet. Vi antar derfor at slik underrettspraksis må tillegges begrenset vekt. Sivilombudsmannen synes i sak SOM-2016-2884 å ha lagt en annen tolkning til grunn, jf. særlig uttalelser i punkt 1.1, 1.2 og 2. Spørsmålet var imidlertid ikke gjenstand for særskilt vurdering i saken, og tolkningen er lagt til grunn uten nærmere drøfting. Vi antar derfor at det også her må legges begrenset vekt på uttalelsen om tolkningen av § 20 annet ledd. I juridisk teori er det imidlertid tatt til orde for motsatt tolkning, jf. Sande m.fl.: Vergemålsloven og utlendingsloven kapittel 11 A med kommentarer (2016) side 192 flg. og 210 flg.
Vi understreker samtidig at den tolkningen av loven som vi har lagt til grunn foran, etter vårt syn ikke kan trekkes så langt at det i alle tilfeller der personen ikke er samtykkekompetent, må foretas en bredere vurdering av personens ønsker og vilje for å kartlegge om vedkommende er for eller imot vergemålet. Er det ikke særlige holdepunkter for noe annet, må det etter vår oppfatning ha en klar formodning for seg at den bistands- og støtteordningen som et ordinært vergemål innebærer, ikke strider mot ønskene og viljene til personen det er aktuelt å opprette vergemål for. Det vil altså ikke være slik at personens samtykkekompetanse er uten betydning.
I praksis antar vi at spørsmålet først og fremst vil komme på spissen i situasjoner hvor personen protesterer mot opprettelsen. Samtidig kan det at vedkommende protesterer, ikke alene være avgjørende når han eller hun ikke er i stand til å forstå hva et samtykke til opprettelse av vergemål innebærer, sml. også § 33 annet ledd og punkt 6 nedenfor. Et neste spørsmål vil dermed være om det forhold at personen motsetter seg bistand, faktisk reflekterer vedkommendes reelle ønsker og vilje.
Dette spørsmålet er krevende og kan vanskelig besvares generelt. Forholdene som gjør at en person oppfyller vilkårene for opprettelse av vergemål i § 20 første ledd, og vedkommendes grad av forståelse kan ha betydning for den enkeltes evne og mulighet til å gi uttrykk for egen vilje. Vi antar at man i vurderingen må kunne se hen til forhold som graden av forståelse, hva personen gir uttrykk for, og på hvilken måte. Andre forhold kan også spille inn. Blant annet kan det ha betydning hva den enkelte har ment tidligere. Det er vedkommendes egen vilje som beskyttes etter loven, og man må kunne se hen til om han eller hun fremstår som påvirket av andre. Om personen holder fast ved samme standpunkt over noe tid eller endrer oppfatning ut fra hvem man sist har snakket med, kan dermed også være relevant. En slik bredere kartlegging som er beskrevet her, må foretas med de sentrale prinsippene som ligger til grunn for vergemålsloven, for øye.
Dersom personen motsetter seg opprettelsen av vergemålet på en slik måte at det fremstår som klart at det må oppfattes som tvang, antar vi imidlertid at § 20 annet ledd ikke kan anses å gi hjemmel for opprettelse av et ordinært vergemål. I et slikt tilfelle bør det kunne opprettes vergemål bare etter de strengere vilkår og rettssikkerhetsgarantier som gjelder for vergemål med fratakelse av rettslig handleevne, jf. vergemålsloven § 22.
I henvendelsen hit er det pekt på at det vil utgjøre en «forskjellsbehandling dersom det legges til grunn at et vergemål kan opprettes for en person som ikke er samtykkekompetent, dersom vedkommende er passiv og ikke i stand til å avgi et samtykke, men ikke dersom vedkommende aktivt motsetter seg det tiltaket det er snakk om». Vi er ikke enig i dette. Som nevnt bør det etter vår oppfatning ha en klar formodning for seg at den bistands- og støtteordningen som et ordinært vergemål innebærer, ikke strider mot en vergetrengendes ønsker og vilje, og at det må foreligge klare holdepunkter dersom man skal legge til grunn noe annet.
I henvendelsen er det også vist til «mer alminnelige prinsipper i norsk rett, hvor det i en rekke sammenhenger bygges på at det har en betydning hvorvidt en person har faktisk rettslig handleevne, samtykke- eller beslutningskompetanse i behold». Etter vårt syn harmonerer som nevnt slike prinsipper med utgangspunktet om at vergemålsloven ikke stiller krav om skriftlig samtykke til vergemålet når personen ikke er i stand til å forstå hva samtykket innebærer. Reglene antas å bygge på en forutsetning om at man kan ha en tilstand som gjør at man ikke forstår hva man bes om å samtykke til – og at et eventuelt samtykke da heller ikke kan sees som et uttrykk for vedkommendes reelle viljesutsagn. Spørsmålet om loven gir hjemmel for å opprette det hjelpetiltaket et ordinært vergemål er ment å være, i strid med viljen til den det gjelder, og da som et tvangstiltak, er imidlertid etter vårt syn særskilt for vergemålsloven og av en annen art enn spørsmålet om man har evne til å foreta rettslige disposisjoner.
På bakgrunn av henvendelsen hit bemerkes i tillegg at vi ikke kan se at det minste middels prinsipp taler for en annen tolkning. Opprettes et ordinært vergemål i strid med noens reelle vilje, antar vi at det vil fremstå som inngripende for vedkommende selv om han eller hun ikke har evne til å avgi et gyldig samtykke til opprettelsen.
6. SÆRLIG OM § 33 ANNET LEDD
Etter en samlet vurdering av rettskildene og hensynene som er beskrevet i punkt 4, har vi også kommet til at vergemålsloven § 33 annet ledd ikke kan tolkes slik at vergen kan foreta disposisjoner for en person uten samtykkekompetanse i strid med vedkommendes reelle vilje dersom denne kan kartlegges.
I juridisk teori er det tatt til orde for det motsatte, jf. Sande m.fl.: Vergemålsloven og utlendingsloven kapittel 11 A med kommentarer (2016) side 338-340. I Høyesteretts dom 6. februar 2017 (HR-2017-275-A) uttales også i premiss 31 at «[e]r den som er satt under vergemål ikke fratatt den rettslige handleevnen, kan vergen – så fremt den vergetrengende er i stand til å forstå hva disposisjonen innebærer – ikke handle i strid med den vergetrengendes vilje, jf. § 33 andre ledd». Uttalelsen synes å legge til grunn at en verge for en person som ikke er fratatt rettslig handleevne, kan handle i strid med personens vilje dersom vedkommende ikke er i stand til å forstå hva disposisjonen innebærer. Bestemmelsen var imidlertid ikke gjenstand for nærmere vurdering i saken, og tolkningen er lagt til grunn uten nærmere drøfting. Vi antar derfor at uttalelsen bør tillegges begrenset vekt.
Etter vårt syn gjør de samme hensynene seg gjeldende ved tolkningen av vergemålsloven § 33 annet ledd som ved § 20 annet ledd, se punkt 5 foran. I tillegg vil vi peke på at dersom loven skulle forstås slik at vergen kan foreta disposisjoner for en person uten samtykkekompetanse i strid med vedkommendes reelle vilje, ville det innebære at personer uten samtykkekompetanse har et svakere lovmessig vern for egen vilje enn personer som er fratatt sin rettslige handleevne. Vi viser til § 33 tredje ledd, som slår fast at vergen, dersom en person er fratatt den rettslige handleevnen, uansett skal «legge vekt på det han eller hun mener».
Praktiseres vergemål uten fratakelse av rettslig handleevne for personer uten samtykkekompetanse på denne måten, fremstår et slikt tiltak også som et betydelig inngrep for den det gjelder. Vedkommende bør i så fall ha krav på de rettssikkerhetsgarantiene som gjelder for vergemål med fratakelse av rettslig handleevne. Vi viser til det vi har sagt foran om at fratakelse av rettslig handleevne er underlagt strengere vilkår og skal besluttes av retten, jf. §§ 22 og 68. I Ot.prp. nr. 110 (2008-2009) side 131 er behovet for domstolsbehandling begrunnet slik:
«Det betydelige inngrepet i den personlige autonomien som dette innebærer, tilsier en rettslig behandling med de rettssikkerhetsgarantier som da følger.»
De strengere vilkårene for vergemål med fratakelse av rettslig handleevne i personlige forhold, jf. § 22 tredje ledd, er i Ot.prp. nr. 110 (2008-2009) på side 61 bl.a. begrunnet slik:
«Respekten for enkeltindividets autonomi tilsier en særskilt varsomhet med å sette hans eller hennes vilje til side når det gjelder personlige forhold.»
Ved et ordinært vergemål har personen sin rettslige handleevne fullt ut i behold. Vergen vil da ikke kunne opptre i strid med vedkommendes ønsker og vilje, men er personen ikke i stand til å forstå hva disposisjonen innebærer, kan det være behov for tolkning og en bredere vurdering av hva personens ønsker og vilje går ut på.
Ordlyden i § 33 annet ledd innebærer at hvis personen under vergemål ikke er i stand til å forstå hva disposisjonen innebærer, vil det at vedkommende motsetter seg den, ikke i seg selv være til hinder for at vergen gjennomfører den. Et «nei» fra en person med langt fremskreden demens vil for eksempel ikke nødvendigvis kunne anses å reflektere vedkommendes reelle vilje. Det kan være at personen ikke er i stand til å forstå hva et «nei» i realiteten innebærer. På den annen side kan det være at personens standpunkt er i samsvar med ønsker vedkommende også tidligere har gitt uttrykk for, for eksempel at den eiendelen vergen vil selge, er tiltenkt arvingene slik at den beholdes i slekten. I et slikt tilfelle er det større grunn til å anta at personens motstand er reell og noe vergen må ta hensyn til.
Hva er god inkassoskikk?
Vennligst Logg inn for å vise dette innholdet. (- Er du ikke medlem? Bli medlem nå!)
Fratakelse av rettslig handleevne
Innholdsfortegnelse
1 Innledning
1.1 Loven
1.2 Fylkesmannens myndighet
1.3 Domstolens myndighet
2 Vilkår for fratakelse av rettslig handleevne
2.1 Opprettelse av vergemål
2.2 Generelt om fratakelse av rettslig handleevne
2.3 For økonomiske forhold
2.4 For personlige forhold
2.5 Særlig personlige forhold
2.6 Resthandleevne
2.7 Midlertidig vedtak om vergemål
3 Enkelte saksbehandlings- og prosessregler
3.1 Rettens kompetanse
3.2 Saksanlegg
3.3 Hovedforhandling
3.4 Rettens avgjørelse
1 Innledning
1.1 Loven
Vergemålsloven § 22 gir hjemmel til å frata en voksen person den rettslige handleevnen, dvs. evnen til å binde seg rettslig (ved avtale m.m.) og pådra seg ansvar. Forutsetningen er at personen kan settes under vergemål etter vilkårene i § 20 første ledd. Vedkommende må altså på grunn av sinnslidelse (herunder demens), psykisk utviklingshemming, rusmiddelbruk, alvorlig spilleavhengighet eller alvorlig svekket helbred være ute av stand til å ivareta sine interesser.
1.2 Fylkesmannens myndighet
Etter vergemålsloven § 61 første ledd har fylkesmannen en viss myndighet til å fatte midlertidig vedtak om fratakelse av rettslig handleevne. Vilkårene etter § 22 må foreligge, og det må være nødvendig for å avverge «vesentlig skade eller ulempe» for den det gjelder. Vedtaket skal straks bringes inn for retten for avgjørelse, jf. § 61 siste ledd.
1.3 Domstolens myndighet
I henhold til vergemålsloven § 68 er det retten som beslutter vergemål med fratakelse av rettslig handleevne. Dette gjelder både der saken er brakt direkte inn for retten og der fylkesmannen først har fattet midlertidig vedtak.
2 Vilkår for fratakelse av rettslig handleevne
2.1 Opprettelse av vergemål
Vergemålsloven § 20 angir vilkårene for at en voksen person kan settes under vergemål.
Personen det gjelder må være i en tilstand som angitt i loven: sinnslidelse (herunder demens), psykisk utviklingshemming, rusmisbruk, alvorlig spilleavhengighet eller alvorlig svekket helbred. Videre må personen være ute av stand til å ivareta sine interesser, og den medisinske tilstanden må være årsaken til dette. Det må også foreligge et konkret behov for verge, eksempelvis behov for å rydde opp i en vanskelig økonomi. Samtykke fra den som er begjært satt under vergemål skal som utgangspunkt foreligge i vergemålssakene. I saker om fratakelse av rettslig handleevne, kreves imidlertid ikke samtykke fra personen det gjelder.
Av vergemålsloven § 21 fremgår at vergemålet kan omfatte både økonomiske og personlige forhold, og at vergemålet uttrykkelig skal avgrenses. Dette under henvisning til at vergemålet ikke skal gjøres mer omfattende enn nødvendig.
2.2 Generelt om fratakelse av rettslig handleevne
Fratakelse av den rettslige handleevnen vil særlig kunne være aktuelt overfor gruppen aktive, voksne vergetrengende. Dette er personer over 18 år som fungerer ute i samfunnet, men som i større eller mindre grad, hele eller deler av livet, har behov for hjelp til å forvalte sine midler eller å ivareta sine personlige interesser. De aktive vergetrengende er gjerne psykisk utviklingshemmede personer, mennesker med psykiatriske lidelser, rusavhengige, spilleavhengige, eller personer med begynnende
demens. Felles for personene, som ellers kan ha svært ulike behov og fungeringsnivåer, er at de ofte har evne til å handle i strid med egne personlige og økonomiske interesser. De skiller seg på denne måten fra de passive vergetrengende, som på grunn av sin tilstand ikke lenger har samme evne til aktive handlinger. De aktive vergetrengende kan potensielt legge sin egen økonomi i ruin i løpet av kort tid, eller foreta andre handlinger til skade for seg selv. Disse personene har derfor et særskilt beskyttelsesbehov.
Forutsatt at vilkårene i vergemålsloven § 20 for opprettelse av vergemål er oppfylt, kan en person fratas den rettslige handleevnen etter særskilte vilkår i § 22 annet og tredje ledd, som gjelder henholdsvis økonomiske og personlige forhold. Fratakelsen kan gjelde begge eller kun ett av disse områdene.
2.3 For økonomiske forhold
For å kunne frata den rettslige handleevnen for økonomiske forhold, må inngrepet være nødvendig for å hindre at personen det gjelder utsetter sin formue eller andre økonomiske interesser for fare for å bli vesentlig forringet.
I dette ligger at personen skal beskyttes mot egne uheldige disposisjoner. Enhver ufornuftig atferd vil imidlertid ikke omfattes; det må være tale om et kvalifisert avvik fra det som kan anses som fornuftig handlemåte. Atferden må skyldes tilstanden som foranlediger vergemålet. I vurderingen kan det også tas hensyn til nærstående som personen har forsørgelsesplikt for og om de er skadelidende. Ettersom fratakelsen må være «nødvendig», kan ikke mindre inngripende tiltak være tilstrekkelig. Videre tilsier begrepet «fare» at det ikke kreves at forringelse har skjedd, kun at det er sannsynlig at forringelse vil skje dersom handleevnen ikke fratas. En «vesentlig forringelse» tilsier en betydelig reduksjon i formuen eller andre økonomiske interesser, enhver verdireduksjon er ikke nok.
Fratakelse av den rettslige handleevnen på det økonomiske området kan også skje for å forhindre at personen blir utnyttet økonomisk på en utilbørlig måte. Det kan være en «god hjelper», nærstående eller andre som forsøker å tilegne seg midlene til personen med verge. Hvorvidt det er tale om en «utilbørlig» utnyttelse må vurderes konkret. Enhver påvirkning av personen med verge kan ikke anses utilbørlig. Dersom personen blir presset eller lurt til å gi fra seg midler, må imidlertid utnyttelsen betegnes som utilbørlig.
Det er stadfestet i lovteksten at fratakelsen på det økonomiske området kan begrenses til å gjelde bestemte eiendeler eller disposisjoner. Dermed er det mulig å opprette individtilpassede løsninger. Retten (eller fylkesmannen, ved midlertidige vedtak) må da uttrykkelig fastsette hvilke disposisjoner eller eiendeler det er tale om. Eksempelvis kan det besluttes at personen skal fratas disposisjonsretten over fast eiendom, men ikke for øvrige verdier. Det kan også bestemmes at personen for eksempel skal kunne disponere sin løpende inntekt selv, men ikke råde over midler på sparekonto (kontantformue).
Det er i forarbeidene anført at terskelen for å avsi dom om en individtilpasset fratakelse av den rettslige handleevnen ikke bør være høy. I tråd med det minste middels prinsipp vil imidlertid full fratakelse av handleevnen bare være aktuelt der ordinært vergemål eller delvis fratakelse av handleevnen, ikke anses tilstrekkelig. Full fratakelse av handleevne må i tilfelle være det eneste tiltaket som fullt ut kan hindre vesentlig gjeldsstiftelse, verdiforringelse eller utnyttelse.
Fratakelse av den rettslige handleevnen på det økonomiske området innebærer ikke at personen blir fratatt enhver rettshandelsevne. Vedkommende kan utføre faktiske handlinger. Personen kan for eksempel håndtere kontanter og binde seg til kjøp i butikk. Det vil bero på et skjønn i det enkelte tilfelle når en faktisk handling går over til å bli en rettslig handling.
2.4 For personlige forhold
Fratakelse av den rettslige handleevnen i personlige forhold kan kun skje på bestemte områder, og dersom det er betydelig fare for at personen vil handle på en måte som i vesentlig grad vil være egnet til å skade hans eller hennes interesser.
«Personlige forhold» vil typisk være representasjon overfor det offentlige i forbindelse med søknader o.a., men alle former for representasjon og ivaretakelse av andre enn rent økonomiske interesser er omfattet. Det skal vurderes konkret og individuelt hvilke personlige områder fratakelsen bør gjelde. I beslutningen om fratakelse skal det spesifiseres for hvilke forhold personen er fratatt rettslig handleevne.
Vergen kan basert på hjemmel i særlov gis myndighet til å søke om eller samtykke til følgende på det personlige området:
- utstedelse av pass
- institusjonsopphold
- adopsjon
- privat skifte
- sterilisering, eller fremsette søknad om sterilisering – for «alvorlig sinnslidelse eller alvorlig psykisk utviklingshemmet eller alvorlig psykisk svekket»
- helsehjelp der det ikke er mulig å få pasientens samtykke
- samtykke fra vergen for å inngå ekteskap og inngå avtale om formuesordning etter ekteskapsloven §§ 42 til 46
Faren for skade må være «betydelig», og det er således strengere vilkår for fratakelse av rettslig handleevne for personlige enn for økonomiske forhold. Det skal utvises varsomhet med å gjøre bruk av dette alternativet.
Det er kun interessene til personen med verge som er gjenstand for beskyttelse. Unntaksvis kan imidlertid atferd til skade for nærstående som personen har forsørgelsesplikt for innebære skade på personens egne interesser. Eksempel: En rusmissbrukende mor eller far bruker opp all formue og all inntekt slik at barna hun eller han forsørger, lider nød, ved at det ikke er penger til mat, klær, normale fritidsaktiviteter mm.
2.5 Særlig personlige forhold
Reglene om fratakelse av rettslig handleevne i personlige forhold må ses i sammenheng med vergemålsloven § 21 fjerde ledd. Bestemmelsen setter skranker for hva et vergemål kan omfatte uten særlig hjemmel i lov og er av sentral betydning for å ivareta den enkeltes integritet og rettssikkerhet.
Begrensningene gjelder kompetansen i visse særlig personlige forhold:
- stemme ved valg
- inngå ekteskap
- erkjenne farskap
- samtykke til donasjon av organer
- opprette eller tilbakekalle testament
- samtykke til tvangsinngrep
- kompetansen i andre særlig personlige forhold uten særskilt hjemmel i lov
All personlig kompetanse vil altså ikke kunne overføres til en stedfortreder. Og selv om en person fratas rettslig handleevne i personlige forhold, vil vedkommende beholde full myndighet på de ovennevnte områdene.
2.6 Resthandleevne
Personen med verge vil alltid ha en resthandleevne i behold, jf. vergemålsloven § 23.
Denne handleevnen omfatter:
- retten til å inngå avtaler om arbeid
- rådighet over egentjente midler
- rådighet til å inngå avtaler som inngår i husholdningen og
- eventuell oppfostring av barn
Resthandleevnen kan imidlertid fratas særskilt. Når retten vurderer hel eller delvis fratakelsen av den rettslige handleevnen, må det også tas stilling til hvorvidt resthandleevnen skal fratas vedkommende. Dersom retten ikke fratar personen handleevnen etter § 23, må vergen ha samtykke fra fylkesmannen for at resthandleevnen skal kunne fratas på et senere tidspunkt. Se ot.prp. 110 s. 64, hvor lovutvalgets uttalelser fremkommer og s. 65 fra departementets vurdering.
2.7 Midlertidig vedtak om vergemål
Fylkesmannen har etter vergemålsloven § 61 mulighet til å fatte midlertidig vedtak om hel eller delvis fratakelse av rettslig handleevne, forutsatt at vilkårene i § 22 er oppfylt. Dette er ment å være en snever unntaksordning for de helt akutte tilfellene. Det må foreligge en konkret situasjon der personens økonomi eller personlige interesser vil lide sterk overlast dersom handleevnen ikke fratas umiddelbart.
Eksempelvis kan det være tale om å avverge tvangssalg av bolig eller å hindre personen i å avhende egen bolig, å sørge for at personen ikke forspiller kontantformue, å besørge avbrudd av foreldelsesfrist e.l. Vedtaket skal «straks» bringes inn for retten for avgjørelse. I praksis bør dette skje innen få virkedager.
Når det er truffet midlertidig avgjørelse om vergemål med hel eller delvis fratakelse av rettslig handleevne, skal vedtaket straks sendes til tinglysing eller registrering i de relevante registre nevnt i vergemålsloven § 77. Denne registreringen skal gjelde inntil
dom i saken foreligger. Når dom foreligger må sletting av registreringen begjæres av fylkesmannen som sendte inn vedtaket. Eventuelt kan det avtales at retten begjærer slik sletting.
3 Enkelte saksbehandlings- og prosessregler
3.1 Rettens kompetanse
Etter vergemålsloven § 68 er det retten som har myndighet til å beslutte fratakelse av rettslig handleevne. Søksmål i vergemålssaker etter første og annet ledd reises ved tingretten der personen vergemålssaken gjelder har sitt alminnelige verneting, altså der vedkommende har sin bopel, jf. tvisteloven § 4-4 annet ledd.
Retten har kompetanse til å behandle saker både om full og delvis fratakelse av den rettslige handleevnen. Retten må ta stilling til det nærmere omfanget av fratakelsen.
Innenfor rammene av vergemålsloven prøver retten alle sider av saken. I vergemålssaker har partene ikke rådighet over sakens gjenstand, og retten har da kompetanse til å treffe en avgjørelse som er mer eller mindre inngripende enn partenes påstander, eventuelt på annet rettslig grunnlag. Avgjørelsen skal skje ut fra de faktiske forhold slik disse er når saken tas opp til doms.
Retten kan også oppnevne verge, jf. vergemålsloven § 68 første ledd annet punktum. I de fleste tilfeller vil nok retten overlate til fylkesmannen å foreta selve oppnevningen, siden det er fylkesmannen som er nærmest til å utdype oppdragets plikter og ansvar og utstede fullmakt mm. Det vil nok foreslås en verge, men sjelden oppnevnes om vi har forstått domstolen rett. Fylkesmannen må da utforme vergens mandat i tråd med rettens dom om fratakelse av rettslig handleevne. Mandatet som gis i vedtaket om oppnevning av verge må da ikke gjøres mer omfattende enn det dommen gir anvisning på. Fylkesmannen bør særlig være varsom i utformingen av mandatet dersom fratakelsen er begjært av andre enn fylkesmannen selv.
3.2 Saksanlegg
Kompetanse til å reise sak for tingretten om fratakelse av den rettslige handleevnen, er regulert i vergemålsloven § 69, som henviser til vergemålsloven § 56. Det er de samme som kan begjære vergemål som kan reise sak for domstolene.
Dette kan være:
- personen selv
- personens ektefelle, samboer, foreldre, nærmeste livsarving eller søsken
- vergen, hvis personen allerede er under vergemål
- behandlende lege eller tilsynslege ved helseinstitusjon der personen er innlagt eller bor, eller
- fylkesmannen
Fylkesmannen kan være selvprosederende part og må da forholde seg til prosessreglene. Representanten bør være jurist med noe erfaring fra saker for domstolen. Dersom det ikke finnes, bør en av juristene være med den advokaten som får oppdraget. Dersom fylkesmannen hyrer en advokat må nok fylkesmannen dekke dette selv.
Sak må reises ved stevning, jf. tvisteloven § 9-2. Stevningen skal angi:
- domstolen
- navn og adresse på parter, stedfortredere og prosessfullmektiger
De ovennevnte punktene bør typisk fremgå av stevningens førsteside.
Videre skal stevningen angi:
- det krav som gjøres gjeldende, og en påstand som angir det domsresultat saksøkeren krever
- den faktiske og rettslige begrunnelse for kravet
- de bevis som vil bli ført (typisk med forbehold om ytterligere bevisføring)
- grunnlaget for at retten kan behandle saken dersom det kan være tvil om dette
- saksøkerens syn på den videre behandling av saken
Dersom stevning reises av fylkesmannen, må fylkesmannen altså i tillegg til å anføre et rettslig grunnlag for fratakelse av rettslig handleevne, redegjøre for og vedlegge bevis for grunnlaget og angi eventuelle vitner som eventuelt vil bli ført. Bevis kan for eksempel være legeerklæringer til dokumentasjon på den medisinske tilstand, dokumentasjon på pengebruk, redegjørelser fra vergen dersom ordinær vergeordning eksisterer og ikke fungerer tilfredsstillende m.m.
Retten vil vanligvis kreve skriftlig tilsvar til stevningen fra motparten. Tilsvaret skal inngis innen en frist satt av retten, normalt tre uker, jf. tvisteloven § 9-3. I tilsvaret vil motparten angi sin påstand og bør for øvrig redegjøre for de samme forhold som i stevningen.
Retten vil gjerne innkalle til forberedende rettsmøte, jf. tvisteloven § 9-4. Dette møtet kan skje som fjernmøte (telefonmøte). Dommeren styrer møtet og vil sammen med partene gjennomgå ulike momenter knyttet til sakens fremdrift og gjennomføring av hovedforhandlingen. Det er sjelden saker om fratakelse av rettslig handleevne berammes til mer enn én rettsdag.
All videre kommunikasjon med retten utenom rettsmøter skal skje ved prosesskriv, jf. tvisteloven § 12-1. Et prosesskriv må inneholde:
- domstolen
- sakens nummer
- partene
- prosessfullmektigene og
- bilag som følger med, og om de kreves unntatt fra innsynsrett etter § 14-4
Prosesskrivet må undertegnes av innsender. Av hensyn til at kontakten mellom retten og partene skal være ryddig, bør prosesskriv sendes i ett eksemplar til retten og to eksemplarer direkte til motparten.
Retten vil oftest kreve at partene inngir skriftlig sluttinnlegg senest to uker før hovedforhandlingen, jf. tvisteloven § 9-10 annet ledd. Retten kan også sette en annen frist eller unnlate å kreve sluttinnlegg fra partene. Sluttinnlegget skal kort oppsummere den påstand, de påstandsgrunnlag og de rettsregler som påberopes, og de bevis parten vil føre. Sluttinnlegget skal ikke inneholde lange redegjørelser om disse punktene eller bære preg av å være prosedyre.
3.3 Hovedforhandling
I tingretten er retten satt med en fagdommer og to meddommere, som gjerne kan være fagkyndige, jf. vergemålsloven § 70 og tvisteloven § 9-12.
Gangen i en hovedforhandling er oppsummert i tvisteloven § 9-15. Dommeren kan gjøre unntak fra den fastsatte rekkefølgen. Dette kan ofte være aktuelt i en sak om fratakelse av rettslig handleevne, særlig av hensyn til personen det er begjært fratakelse for.
Etter dommerens innledende bemerkninger holder saksøker først innledningsforedrag, før motparten så får ordet til sin kortfattede redegjørelse. Deretter vil gjerne personen som er begjært fratatt rettslig handleevne forklare seg. Vitner vil så bli avhørt. Den sakkyndige vil typisk forklare seg til slutt, slik at vedkommende kan vurdere sin sakkyndigerklæring opp mot det som har fremkommet under hovedforhandlingen. Til sist holder partene avsluttende innlegg (prosedyre) der det gis en mer utfyllende redegjørelse for påstandsgrunnlaget, og de faktiske og rettslige bevisene. Prosedyren avsluttes med gjentakelse av partens påstand. Begge parter har krav på to innlegg hver, og replikk og duplikk.
I enkelte saker om fratakelse av rettslig handleevne der stevning ikke er reist av fylkesmannen, kan det bli aktuelt at en ansatt hos fylkesmannen stiller som vitne. Dette kan enten være på generelt grunnlag om vergeordningen, eller i en konkret sak. I de sistnevnte tilfeller vil oftest den ansattes vitneplikt komme i konflikt med taushetsplikten etter forvaltningsloven § 13. Bestemmelsen i vergemålsloven § 71 der enkelte offentlig ansatte fritas fra taushetsplikt i vergemålssakene, omfatter ikke ansatte hos fylkesmannen. Situasjonen er imidlertid regulert i tvisteloven § 22-3. Etter denne bestemmelsen kan departementet (Justis- og beredskapsdepartementet, som også kan delegere denne myndigheten) samtykke til at den ansatte forklarer seg. Eventuelt kan retten beslutte at den ansatte skal avgi forklaring, etter å ha avveid hensynet til taushetsplikten mot hensynet til sakens opplysning. Samtykket kan begrenses til å gjelde enkelte opplysninger av relevans for saken.
3.4 Rettens avgjørelse
Tingrettens avgjørelse treffes ved dom, jf. vergemålsloven § 73. Dommen trer i kraft straks, jf. vergemålsloven § 75. Ved anke kan dog tingretten som har avsagt dommen, eventuelt ankeinstansen, bestemme at anken skal ha oppsettende virkning.
Lagmannsretten er ankeinstans. Dommen kan påankes av personen vergemålssaken gjelder, dennes verge, den/de som har begjært vergemål, og av de som kan begjære vergemål etter § 56 første ledd bokstav b.
Når rettskraftig dom foreligger, kan ny sak ikke reises før ett år er gått.
Bestemmelsen i vergemålsloven § 77 gjelder registrering av dom om fratakelse av den rettslige handleevnen. Delvis fratakelse av den rettslige handleevnen vil kunne skape problemer for tredjepersoner. Det er viktig å ivareta tredjepersonenes interesser ved for eksempel å foreta tinglysing på fast eiendom eller å varsle banker. At nærmiljøet og potensielle avtaleparter blir gjort kjent med fratakelsen, bidrar også til beskyttelse av personen som er fratatt rettslig handleevne.
Dom om fratakelse av den rettslige handleevnen skal tinglyses eller registreres i:
- Løsøreregisteret grunnboken og andre lignende realregistre hvis personen eier fast eiendom eller andre registrerte eiendeler
- Enhetsregisteret og Foretaksregisteret, hvis personen er innehaver av eller ansvarlig deltaker i et foretak som er innført der
- Verdipapirsentralen
- Folkeregisteret
Nakholmen-drapet: Påstand om tvungent psykisk helsevern
Vennligst Logg inn for å vise dette innholdet. (- Er du ikke medlem? Bli medlem nå!)
Sambuarar har ikkje underhaldsplikt for kvarandre
Vennligst Logg inn for å vise dette innholdet. (- Er du ikke medlem? Bli medlem nå!)
GDPR – Personvernforordningen
Ja, du må forholde deg til det!
Personvernforordningen (Forordning 2016/679, på engelsk forkortet GDPR) er en forordning som skal styrke og harmonisere personvernet ved behandling av personopplysninger i Den europeiske union (EU). Det omhandler også i noen grad behandling som skjer utenfor EU eller overføring av personopplysninger ut av EU. Forordningen trer i kraft 25. mai 2018. Den avløser da personverndirektivet. Den får da direkte virkning i medlemslandene, og krever altså – i motsetning til direktiver – ikke nasjonal lovgivning.
Den nye personvernlovgivningen GDPR (General Data Protection Regulation) kan være vanskelig å forstå. Noen prinsipper er imidlertid så tydelige at de godt kan formuleres klart allerede nå. Her er noen av disse:
1. Du må fortelle kunden det hvis du samler inn data om ham
… enten det er i form av informasjonskapsler, Facebook-pålogging (eller Facebook Instant Personalization), registrering av informasjon i CRM-system eller noe annet.
2. Du må vise ham dataene du har samlet inn hvis han spør
… enten ved at han kan logge seg på et kundesenter og gjøre det selvbetjent, eller ved at han kan sende deg en epost og be om informasjonen du har om ham.
3. Du må slette informasjonen hvis kunden ber om det
… unntatt den fakturainformasjonen som du er lovpålagt å oppbevare i de tilfellene der kunden har kjøpt noe av deg. Skal du beholde informasjon utover dette for statistikk e.l., må den gjøres helt anonym og upersonlig.
4. Du kan ikke be om mer informasjon enn du faktisk trenger
… selv om du syns det er «kjekt å ha». Det er bare de opplysningene som er nødvendige for å gjennomføre transaksjonen som er lovlige å be om. Du trenger for eksempel ikke telefonnummeret eller epostadressen min for å levere meg et ukeblads-abonnement i posten.
5. Personopplysninger er mer enn personalia
… det er også fingeravtrykk, Facebook-likes, IP-adresser, telefonnummer, epostadresse, bilnummer, Bluetooth-adresser og mye mye mer. Felles for alle personopplysninger er at de kan brukes til å skille én individuell bruker fra en annen.
6. Norske kunder er beskyttet av GDPR også utenfor Europa
… selv om de for eksempel kjøper varer av en amerikansk nettbutikk har de krav på rettighetene som er beskrevet over.