Ofte stilte spørsmål om vergemål

Her har vi samlet noen ofte stilte spørsmål.

Nye vergemål

Arv & Skifte

Avslutt vergemål for voksen vergehaver

Bruk av kapital for voksen vergehaver

Bytte verge

Godtgjøring for verger

Når statsforvalteren må samtykke

FONDET FOR SMÅ GLEDER

øke livsgleden hos psykiatriske langtidspasienter under offentlig omsorg.

– velferdsfondet for psykiatriske langtidspasienter

 

Fondet har som formål å øke livsgleden hos psykiatriske langtidspasienter under offentlig omsorg.

Målgruppen er personer i Norge med kroniske psykoselidelser, unntaksvis med andre tilsvarende alvorlige sinnslidelser.

Fondet ble stiftet i 1993 og gir økonomiske bidrag til anskaffelse av ting og tjenester som pasientene ikke har råd til, og som ikke skal dekkes over offentlige budsjetter (dvs av helseforetak, kommunen, NAV osv). Bidrag gis etter individuell søknad fra pasienten eller en som har omsorg for vedkommende. Det kan også gis bidrag til tiltak for en gruppe pasienter i en dag- eller døgninstitusjon.

Eksempler på ting og tjenester det kan søkes om, er en teaterbillett, en fin ny frisyre, sportsutstyr og –utgifter, hobbymateriale, en ferietur, en fellesutflukt, et pent servise til avdelingen når høytider skal feires, et par elegante sko, en ny CD eller en iskrem i utide, et idrettsarrangement eller en middagsklubb; – til alt som gir et streif av rødt i alt det hverdagslige grå.


De fleste av de mange tusen langtidspasienter under offentlig psykiatrisk omsorg er uføretrygdet på minstepensjon. Når det offentlige har tatt refusjon for forpleiningsutgiftene, har pasientene sjelden så mye som to–tre tusen kroner pr måned for å dekke alle personlige behov – toalettartikler, klær, reiser, fornøyelser etc. Pasienter som er hjemmeboende, bor ofte i kommunale leiligheter med høy husleie. Når boutgifter er betalt, har mange knapt igjen til mat og klær. Husleien kan overstige utbetalt trygd, slik at de er henvist til sosialhjelp for livsopphold. Tilværelsen som langtidspasient krever stor nøysomhet.

Den oppmuntring som ligger i muligheten til å få noe som ikke er strengt nødvendig, kan bety så meget.

Fondet er omtalt i Legathåndboken.
Fondet tar bare imot søknader som sendes i posten til forretningsfører, advokatfirma Borge, Roald Amundsens gate 6, Postboks 1807 Vika, 0123 Oslo. Søknadsfrist er 30. april og utdelingen skjer i første halvdel av juni. Søknader fra enkeltpersoner må attesteres av behandlende lege/psykolog og dokumentasjon for inntekts- og formuesforhold må vedlegges. Som hovedregel tar fondet sikte på å dele ut mindre bidrag til enkeltpersoner, og noen større porsjoner til institusjoner. Søknadene makuleres etter at de er behandlet.

For at vi skal kunne behandle søknaden må den inneholde:
• Søkers navn, adresse og bankkonto
• Hva det søkes om støtte til med begrunnelse

Disse vedlegg må følge søknaden:
• Bekreftelse fra fastlege, psykolog, psykiater, DPS eller psykiatrisk avdeling om at søkeren har en kronisk psykoselidelse eller tilsvarende alvorlig psykisk lidelse. 

• Dokumentasjon av inntekts- og formuesforhold (Ligningsattest, skatteoppgjør eller lignende)

Se også legathåndboken

Betalt for mye på rusinstitusjon i Oslo?

Oslo kommune

Til deg som kan ha betalt for mye på rusinstitusjon i Oslo

Har du bodd på heldøgns rusinstitusjon i Oslo etter 01.01.2012, kan du ha betalt for mye i egenandel. Dette er fordi kommunen frem til 1. oktober 2018 har hatt en fast sats for egenandel, og ikke beregnet den individuelt.

Feilen kan ha skjedd hvis du har mottatt trygd eller hatt annen inntekt. Om du har mottatt økonomisk sosialhjelp, har du antakelig ikke betalt for mye fordi kommunen trolig har dekket utgiftene til opphold i institusjon med sosialhjelpen din.

For å finne ut av om du har betalt for mye, er det viktig at du kontakter oss.

Kommunen oppretter nå Egenandelssekretariatet, som vil behandle søknad om krav om tilbakebetaling. Egenandelsekretariatet vil veilede og hjelpe deg dersom du er usikker på om du kan ha krav på tilbakebetaling. De kan også hjelpe deg med søknaden din.

Fra 2. mai 2019 kan du kontakte Egenandelssekretariatet i Storgata 51. Du kan også ringe sekretariatet på telefon 23 24 23 24, og/eller sende e-post til: egenandelssekretariatet@vel.oslo.kommune.no

Søknaden din må fremmes til Egenandelssekretariatet senest innen 31. desember 2019.

Les mer her

Statens sivilrettsforvaltnings oppfølging av «Tolga-sakene»

De såkalte Tolga-sakene har de seneste ukene fått betydelig pressedekning. Mediene har fremstilt kritikkverdige forhold knyttet til ivaretakelsen av enkeltpersoners rettigheter blant annet knyttet til vedtak om vergemål.

Slik saken er blitt fremstilt i media har de tre brødrene Holøyen fra Tolga fått et vergemål som de ikke ønsker, og som fratar dem rettigheter, uten at de selv har blitt hørt om spørsmålet. En slik praktisering av vergemålsregelverket stemmer ikke med en forståelse av vergemål som en frivillig støtteordning.

Grunnet forholdene som er fremkommet blant annet gjennom denne pressedekningen ønsker Regjeringen å foreta en helhetlig gjennomgang av ulike offentlige instansers behandling av sakene. Fylkesmannen i Hordaland er oppnevnt som settefylkesmann og skal foreta lovlighetskontroll av vedtak fattet av Tolga kommune. Statens Helsetilsyn skal kontrollere problemstillinger av helsefaglig art.

Det er fylkesmannen som behandler saker om vergemål som første instans, mens Statens sivilrettsforvaltning er overordnet organ, både som klageinstans og tilsynsmyndighet. Det var i kraft av rollen som klageinstans at Statens sivilrettsforvaltning behandlet klager over Fylkesmannen i Hedmark sine vergemålsvedtak for to av brødrene Holøyen. Det ene vedtaket ble opphevet og returnert til Fylkesmannen på grunnlag av uriktig lovanvendelse. Det andre vedtaket ble som følge av saksbehandlingsfeil returnert til Fylkesmannen uten at det ble fattet nytt vedtak av Statens sivilrettsforvaltning.

Justis- og beredskapsdepartementet har nå bedt Statens sivilrettsforvaltning om å føre tilsyn med Fylkesmannen i Hedmark sin behandling av vergemålssakene til brødrene Holøyen. Vi skal også kontrollere om innholdet i vedtakene som er fattet stemmer med gjeldende lovforståelse og føringer som er gitt.

Hovedfunnene skal inngå i en samlet rapport som skal utarbeides av Helsetilsynet, Fylkesmannen i Hordaland og Statens sivilrettsforvaltning i fellesskap.

Her kan du lese mandatet til Statens sivilrettsforvaltning og mandatet for den helhetlige gjennomgangen.

Store forskjeller i holdninger til tvang blant fagfolk i psykiatrien

Kilde: Tidsskrift for Den norske legeforening

Les mer Psykisk helse her

Blant fagfolk i psykisk helsevern avdekker en spørreundersøkelse med tenkte kasuistikker at psykiatere mye oftere ville ha brukt tvang enn psykologer. Mange fagfolk ville bryte loven.

Som et ledd i myndighetenes forsøk på å redusere bruk av tvang i psykisk helsevern fikk Senter for medisinsk etikk ved Universitetet i Oslo i 2011 midler til et bredt anlagt prosjekt. Formålet var å bidra til mer kunnskap om etiske utfordringer ved bruk av tvang og hvordan slike best kan håndteres. Et sentralt delprosjekt for å redusere tvangsbruk var å prøve ut og evaluere etiske refleksjonsgrupper på avdelingsnivå.

I samarbeid med Legeforskningsinstituttet (LEFO) var et annet delprosjekt å gjennomføre en nasjonal spørreundersøkelse blant de fem vanligste yrkesgruppene i psykisk helsevern og rusvern; psykiatere, psykologer, sykepleiere, andre fagutdannede og hjelpeyrker, bl.a. for å kartlegge yrkesmessige forskjeller. Et av målene var å undersøke holdninger til tvang. Den første artikkelen fra dette delprosjektet er nylig publisert (2), og vi ønsker her å dele resultatene med en bredere offentlighet.

Via aktuelle fagorganisasjoner ble det sendt elektroniske spørreskjemaer til alle medlemmer som arbeidet med psykisk helse eller rus, til sammen 15 576 i hele landet. Med denne indirekte utsendelsen var det ikke mulig å purre, og svarprosenten var 7,5 (1 160/15 576). I spørreskjemaet var det seks kliniske situasjoner hvor bruk av tvang kunne være aktuelt. I hver vignett var det foreslått 3–5 handlingsalternativer, der minst ett innebar bruk av tvang. På to av vignettene (D og E) var noen av alternativene ulovlige, men dette var ikke nevnt i spørreskjemaet.

Ramme 1

Vignetter basert på kvalitative intervjuer med fagfolk, pasienter/brukere og pårørende og deretter kvalitetssikret i en referansegruppe der også pasienter/brukere var representert

  1. En pasient med paranoide vrangforestillinger nekter å vaske seg og stelle håret, og lukter etter hvert så ille at medpasienter, pårørende og personale blir sjenert av det.

  2. Til tross for mange advarsler tar en pasient som er innlagt under tvungent psykisk helsevern, kompromitterende bilder og videosnutter av seg selv og legger det ut på en blogg som er tilgjengelig for alle. Pasienten begrunner dette med at han på den måten føler seg mindre isolert fra omverdenen.

  3. En pasient med diagnosen schizofreni er underlagt tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold. Nå nekter han å ta medisin fordi han opplever at medisinen gjør ham stiv og sløv. Han har siste tiden ikke hatt psykotiske symptomer og har fungert bra, men tidligere har man erfart at han får tilbakefall av sykdommen i løpet av noen uker om han ikke tar medisiner.

  4. En pasient oppleves av sin fastlege og familie som klart suicidal, men har ingen alvorlig sinnslidelse og ønsker ikke hjelp fra helsetjenesten.

  5. En pasient er alvorlig sinnslidende og mangler samtykkekompetanse. Pasienten har fallende funksjonsnivå og økende psykotiske symptomer til tross for god oppfølging fra distriktspsykiatrisk senter og kommunale psykiske helsetjenester. Man konkluderer med at innleggelse/ døgnbehandling vil kunne stabilisere og kanskje bedre pasientens helsetilstand. Pasienten motsetter seg ikke innleggelse, verken verbalt eller fysisk.

  6. En frivillig innlagt aktivt rusbrukende pasient i en rusinstitusjon smugler inn rusmidler og selger til medpasienter.

På flertallet av vignettene valgte de fleste respondentene et dialogisk (ikke-autoritært) handlingsalternativ, bortsett fra på vignett B, der 60–80 % ville konfiskert telefonen. Blant dem som valgte autoritære alternativer var det alltid betydelig flere psykiatere enn psykologer, bortsett fra på vignett D, hvor nær halvparten av både psykiatere og psykologer valgte å avvente situasjonen, følge opp pasienten med jevnlig kontakt og forsøke å overtale pasienten til å motta hjelp.

Vi beregnet også en samlet autoritær skår ved å summere antallet autoritære handlingsalternativer. Hver respondent fikk en skår mellom 0 (ingen autoritære handlingsalternativer) og 6 (autoritære handlingsalternativer på alle seks vignettene). Denne variabelen har en tilnærmet normal fordeling og viser et tydelig «autoritetshierarki» med psykologene på laveste nivå (gjennomsnitt 95 % KI 1,84 (1,69–1,99)), fulgt av andre fagfolk (1,99 (1,84–2,14)), hjelpeyrkene (2,16 (1,94–2,39)), sykepleierne (2,32 (2,16–2,48)), og med psykiaterne på topp (2,54 (2,38–2,71)).

Profesjonshistoriske ulikheter?

Den store forskjellen mellom psykologer og psykiatere i holdning til autoritære handlingsalternativer avspeiler antagelig dyptgående profesjonshistoriske ulikheter, der psykologi som en opprinnelig ikke-klinisk vitenskap etter hvert også har inntatt behandlingsfeltet (3), men på en helt annen måte enn legene. Ulike yrkesgrupper kan også ha ulik tiltro til egne løsninger, f.eks. medisiner, og pasientens evne til å finne en god løsning. Selv om forskjeller mellom yrkesgrupper ikke nødvendigvis kan forklare geografiske forskjeller, kan det likevel tenkes at noen lokale behandlingskulturer er mer psykologstyrt mens andre er mer psykiaterstyrt.

Flertallet av respondentene foreslo ulovlige handlingsalternativer på vignett D og E. Vi vet ikke om dette skyldes uvitenhet eller uenighet i forhold til aktuelle lovbestemmelser. Uansett signaliserer det behov for mer forskning på og bevisstgjøring av konflikter mellom profesjonsautonomi og egen samvittighet og loven. Ikke minst avdekker studien at fagfolk i psykisk helsevern ofte ikke vet hva som er lov og ikke lov.

Les mer Psykisk helse her

X

Glemt passord?

Bli medlem